Selveste Linda

No har æi aldri vært den store langrennsløpern. Ikkje e æi skapt førr fart, og postkassa har bedre balanse enn meg, sjøl etter at ho ble nedkjørt av traktoren her i fjorvinter. Men merkelig nok har æi ski. Og staver. Æi har åsså ett snowboard ståanes i garasjen. Miml kjøpte det tell meg med godt hjerte da æi runda tretti, æi vet ikkje helt ka han tenkte på, men mulig han hadde ett håp. Det står åsså ymse varianter av slalomski i garasjen, og ungan har alt som tenkes kan av vinterutstyr.
   No har æi vært så heldig å fått to glade og forholdsvis friske barn. Og begge to e veldig glad i en skitur eller fem. Helst i oppgått spor, med lys og masse folk. Akkurat der æi ikkje e så glad i å kravle meg fremover på ski. Lysløypa e laga førr Entusiastan syns æi. Dem som sprett opp av senga som ei brødskive opp av brødristern, storme opp i lysløypa og tar tikilometern før frokost. Før jobb...
   Sjøl må æi mote meg opp ett par dager i forveien. Æi kan gå på ski, det e ikkje det, men æi føle meg så jubelteit når æi blir så inderlig forbigått av 9-åringer på skøyteski. Æi kan nemlig ikkje skøyte. Det har æi aldri beherska, og den kunsten har æi innsett før lenge siden at æi ikkje blir å få tell. Etter tre meter med skøyting, snuble æi som regel og gruse nesen nedi snøen, fylle lommer og jakke med snø mens ellevern med snørr renn fra nesa. Og den pinligheta syns æi liksom æi kan spare meg. Spesielt når æi vet vi har Entusiaster her. Vi har nemlig jækli mange Entusiaster i Indre Snømengde!

Æi var så stor i kjeften her førr ei stund sia. Æi hadde låva ungan en skitur i lysløypa, og kryssa egentlig fingran førr skitvær og snøstorm den søndagen Turen med stor T var booka. Det var selvfølgelig en nydelig søndagsmorra vi sto opp tell. Nummer to sto klar med gamasjan på klokka halv åtte om morran, og nummer en var i matpakkelaginga allerede før æi hadde kravla meg opp i ull-longsen tell gubben. (Min egen var borte, og det hele resulterte i mye latter fra nummer to da han fann ut at mams hadde lomme på høna...)
   Vi gravde fram ski og staver fra boden i garasjen. Kikka på været og la merke tell at det var såkalt null-føre og snø i lufta. Æi konkluderte fornøyd med at æi nok hadde vært skikkelig lur da æi kjøpte smørefrie ski, både tell meg og prima ballerinaen. At minsten ikkje hadde smørefrie anfekta meg i grunnen ikkje, vi skulle jo tross alt bare tusle i hverdagstempo. 
   Vel oppe på stadion begynte det å snø forholdsvis tett. Æi traff en bekjent som var ute med sine to (eller kanskje det var tre...?) små, betydelig små forrestn. Vi slo av en prat mens vi rusla ut av stadion, men der skiltes våre veier i det min nummer to tok en rett venstre og langa ut i skøytestil (trur du det var flaut eller?) sørover. Mot Narvik. Æi og ballerinaen hang på som best vi kunne, men for kvær meter lugga det verre og verre i skian vårres. Var det antydning tell klabbeføre? Æi stoppa opp, tok av skien og skrapa dem rein, det vat jo tross alt smørefrie... Junior kom telbake og ræmja nokka om at to hundre meter lenger fram var det ett kryss og han visste ikkje kossn vei vi skulle ta... "Har han vært to hundre meter lenger fram?" tenkte æi, mens æi pæsa om at vi fikk se når vi kom dit. Om vi kom dit.
   Kvarteret etterpå hang vi over stavan mens vi lurte på om vi skulle fortsette mot Narvik, eller om vi skulle klatre til fjells. "Vi klatre opp der" mente junior og pekte. "Tenk korr lett det blir førr dokker som kan gå rett opp!" Trur du han var fornøyd med ressonemntet sitt! Og sånn ble det. Vi starta på den første lille stigninga. Men etter fire stavtak måtte skijæklan skrapes igjen, og ho mor sjøl begynte så smått å bli frustrert. Passelig forbanna var ho da ho fikk på seg plankan igjen akkurat i det en Entusiast ropte "UNNA I LØØØYPA!" og suste balansert og kontrollert forbi meg. No var det junior sin tur å plages. Det klabba under føtn hannes og, men heltemodig som han var sikta han seg inn på neste furu, og neste furu og neste...
   Litt lenger fram begynte oppstiginga igjen, og denna var ikkje av den enkle sorten. Siden vi hadde nullføre og nullgli gikk det ikkje å få tellfart før bakken, så vel halveis i bakken måtte vi innhente pusten alle tre. Junior mumla eitranes nokka om at han gleda seg tell vi skulle snu så han kunne renne ned alle de fordømte bakkan, men mor insisterte på at vi skulle gå løypa ferdig. Vi kunne jo ikkje snu no! Nesten på toppen snudde ungen, ropte "Sayonara!" og starta - jo nettopp - nedGÅINGA. Han fann fort ut at det var bære tull, det gikk fortar å gå opp, så han kom no etter, tapper som han e!
   Prinsessa begynte å miste motet. "Har vi gått langt no????" bælja ho mens ho sloss med staver i kryss, ei ski på foten og ei under armen mens ho skrapa febrilsk. "Njæææ," svarte æi, "en kilometer kanskje?"  "HÆÆÆÆ?" ræmja englekoret. "IKKJE MEEEER?" "Neppe" svarte æi.
   Nok en Entusiast kom forbi. Oppover. Han var nok femogsøtti-åtti år, og han hadde smurt skia sjøl. Han fordufta som dugg for sola som ikkje skinte, og bak han kom konemor nynnanes og smilanes mens ho smilte og nikka tell meg og mine. Det begynte å svikte i knær og mot, og æi lovde meg sjøl og ungan at når vi var på toppen, så skulle resten av løypa få ta seg en bolle. Vi skulle skrape ski og renne ned igjen tell det sa stopp. 

Da den første Entusiasten passerte oss for andre gang, snudde vi. 

Guttungen spytta i nævvan, skrapte vekk klabber og satte utfor. På ett eller ainna vis har han klart å få skien såpass fri for is at han fikk fart, for æi hørte jubelen langt nede i skogen mens æi sjøl stabba avgårde med synkende humør og djevelsk innstilling. Jentungen hadde det ikkje stort bedre, men ho slapp å bruke stavan før å komme seg framover. I nedoverbakken. Æi ble forbirent av nok en E. Og så tryna æi. Beskrivelsen fikk dokk i starten av fortellinga, så den orke æi ikkje å ta på nytt. 
   Vel (?) nede sto håpefulle nummer to å venta. Han hang over stavan som en proff, og det var bare sneipen som mangla. "Kan æi gå i forveien?" ba han så pent, og æi så ikkje nå grunn tell å nekte han det, gråtkvalt og utslitt som æi var. Og dermed fordufta han og ble borte i lag med de andre Entusiastan. Æi og Eldstehåpet kava oss fram, helt uten å snakke. Vi hadde ikkje pust tel å snakke. Skulle vi prate, måtte vi stoppe, og stoppa vi var det som om snøen limte seg mer fast i skien. Æi noterte bak øret at æi hadde en seks-sju cm klabb på tuppen faktisk, og æi så dermed ikkje at vi hadde nå hyggelig samtaleemne, så vi gav faen i snakkinga. Utrulig nok.
   Vi møtte en og anna søndagsgåer. Og ett par-tre Heimdalinger. Vi skimta krysset i det fjerne, og laaaaaaangt der fremme skimta vi også ræva på 130 cm liten gutt i fullt firsprang mot stadion. Men det var mange bakker og unnarenn å forsere før vi kunne tenke på oppløpet, så vi kava oss framover i taushet.
   Det gikk som det måtte gå. Vi hadde ikkje sett snurten av guttungen på aldri så lenge, før vi oppdaga han under ei furu på sida av løpa. Der satt han, oppløst i tårer og snørr, sliten og forkava, mens han gråt helt stille. "Næmenn? Har du skada deg?" spurte søstra omtenksomt. "Det tooohhook såå lang tiiiiihiiid før dokk kooohom at æi trudde dokk var døøøøø!" hylte han, og dermed måtte det trøsting tell før vi kunne fortsette innspurten. 
   De neste minuttan gikk på et vis. Guttungen var overlykkelig over at vi var i live, og at noen kunne kjøre han hjem, jentungen begnte å gråte da vi kom inn på stadion, og sjøl tok æi av meg skien og gikk de siste 100 metern av oppløpet tell fots. Arman verka, føten var som pudding, og sakte gikk det opp for meg at vi hadde brukt gode 90 minutter på 3 km død og pine.
   

No har æi lært meg å glaide ski. Æi har også lært meg at ser du en Entusiast i løypa, så e det garantert flere. Og æi har også erfart at man treng ikkje å skøyte førr å fylle innsida av jakka med snø.

Amen! 

Her om dagen ramla æi innom frisøren. Etter en knallhard kamp med hårbørsta og klokka, dreit æi i hele børstinga, stappa ett strikk rund såten, satte lua på og kjørte hardt og demonstrativt avgårde.
     "Klepp det av!" kommanderte æi, og så ble gjort. Han tok et grepa tak i hestehalen, og klepte 70 cm langt, stritt og motstandsdyktig hår av skoltn min. Æi minnes vagt dusken som ramla på golvet, og øyan hadde antydning tell fuktighet idet æi snudde meg førr å se etter om det virkelig var så mye hår som æi trudde. Det var mer. Om det betyr at håret var lenger enn æi trudde, eller at frisøren tok mer enn det som var tenkt, orke æi ikkje å spekulere i engang...
     Kort ble det. og sjokket var så stort at æi der og da bestemte meg førr å utsette farginga tell neste gang motet meldte seg. I frykt førr hjertestans ville æi ikkje satse penga på at knallrødt ville være en passende farge - i hvertfall ikkje akkurat den dagen.
     Æi møtte opp nyvaska og tørr bak øran på jobb på ettermiddagen. Første kollegaen kasta ett blikk på meg før ho utbrøt; "Ka HAR du gjort??" Og det var det. Ikkje ett ord tell. Ikkje ett blikk. Sjokkbølgen var fysisk, og ho har i ettertid ikkje kommentert nåkka som helst.
     Neste kollega hilste pent på meg da æi kom inn lagerporten, før han storma opp trappa etter meg mens han utbrøt; "Hardukleptdeg???VetJohndet??" Og det var da æi lurte på om det var John sitt hår æi så brutalt hadde fått fjerna...
     Det gikk slag i slag hele dagen. Den ene mente det var råstilig, mens den andre bare så vidt turte å se på meg før han kikka stressa ned i golvet mens rødmen bredte seg.
     Min eldste håpefulle var innom jobben etter trening.  Det må nevnes at ho i hele sitt liv aldri noensinne har opplevd mamma med anna enn en lang og sliten hestehale, helst med en grotesk floke i nakken som har tatt store deler av kvelden førr å gre ut. Jentungen utrykte sin misnøye på det aller kraftigste ved ett par anledninger. Æi nevne; "Det var ikkje direkte kledelig, mamma" og "Herregud, skal du gå sånn?" Det toppa seg betraktelig førr ho da en kunde på jobben gliste bredt og slengte tell meg i førrbifarta at "Dæven det der var tøft!" Skuddet kom brått og uventa, høyt og tydelig "Kofførr sei dem det, alle sammen, mamma??? DET E JO IKKJE SANT!!!"
     I dag  var det mye på samme viset. Ikkje en gang på bryllupsdagen fikk æi så mye oppmerksomhet, og mesteparten av kommentaran var fra folk æi ikkje kjenne en gang. Det var utbrudd som "Jesus! Hadde ikkje du langt hår?" korpå man hadde intelligente svar som  "Jo, det hadde æi...." En herremann i midten av åttiåran omtalte meg som "han høye herren der borte", og ei dame ønska å ta meg med "ut på kino førr å bli bedre kjent...." En anna mann mente han så likheta mellom meg og Jan Thomas - korpå æi åsså kunne bekrefte at æi ikkje har aids.
     Fordelen med langt hår når det blåser stiv kuling e at når du kommer inn, så ramle håret ned igjen. Når du har kort hår, så gjør det ikkje det - neida, det stivne tell av all sprayen, og står tell alle himmelretninger uansett kor vindstille det e blitt. Så spring man inn på do, fikse som best man kan, storme ut i butikken igjen, bare for å høre at; "Du e veldig tøff på håret, men e du sikker på at det skal stå rett ut her bak?"
     Det e veldig lettvint. 10 sekunder førr å sjølle ut shampo. 0 sekunder balsam førrdi man slepp, og 20 sekunder tørketid.  Etter 10 minutter står det alle andre veia enn det som meninga var. 
     Åsså har æi fått pannelugg. Og det har vært "pent" tilbakestrøket fra panna i hele dag - av praktiske årsaker. No i kveld huska æi på koffør. Den tok fyr da æi tente på røyken...

Vi kvinner e knallgode på filtrering. Sjøl har æi mange slags filter som ofte e i bruk ved forskjellige anledninger; Bullshitfilteret funke ypperlig når gubben starte kværna og æi høre ord som "bil, båt, motor, sag, værttøy" osvosv. Støyfilteret e perfekt å ha når gubben starte den samme kværna, samt når ungan tar løs og drep kverainner. Sorteringsfilteret sortere uviktig tull fra viktige ting, her snakke vi om fotball på tv kontra Hysteriske Furier, trening kontra sofa og øll, nye sko kontra værttøy tell gubben osvosv - æi antar du tok tegninga...?

     Æi havna i dialog med Hildegunn her i ettermiddag. Vi diskuterte filter, og da snakke vi ikkje om akvariefilter, luftfilter, oljefilter eller kaffefilter, nei vi tok førr oss sånne filter som vi ikkje forstår oss på. Sånne filter som vi ikkje visste eksisterte. Sånne filter som føkke opp litt i kverdagen, gjerne over ei viss tid, helt tell et glupt hode (helst gubben) spør ; "du haaaar sjekka filteret ja...?"
     Hildegunn og hennes gubbe hadde investert i ett sånt flott ventilasjonsanlegg i huset da dem bygde førr noen år sia. Det var sikkert kobla tell inni det "tekniske rommet" gubben insisterte på å ha, og som Hildegunn i dag omtaler som "boden" ... *knis*...
    Gubben reiste på utenlandstjeneste. Dem gjør ofte det her i Indre Troms. Han skulle være borte i lang tid, og Hildegunn satt hjemme med sine håpefulle, nytt hus og  flott ventilasjonsanlegg. Dem gjør ofte det her i Indre Troms... Så en dag begynte det å pipe i alarmen til ventilasjonanlegget. Hildegunn syntes det var en passelig frusteranes situasjon, og begynte så smått bli nervøs førr de lydan ho ikkje hadde den fjerneste anelse om kunne dukke opp i ett sånt anlegg engang. I fjorten daga sto det på, og lufta i huset ble dårligere og dårligere. Det var jo ikkje barebare å få gubben tell å kikke på det heller, han var jo i Langtvekkistan, og kunne lite gjøre der han satt med ett sikkert fullt brukbart og fungerende ventilasjonsanlegg.
     Fruen i huset måtte ta saker og ting i helt egne hender, og gjorde nettopp det enkvær husfrue med vettet i behold gjør; ho ringte etter fagfolk. Fagfolk kom, Fagfolk kikka, og Fagfolk nevnte filteret. Om ho hadde bytta det? Nei, Hildegunn visste ikkje engang at det var et filter der, langt mindre at det skulle byttes. Så Fagfolk bytta filteret, og tok seg brukbart betalt. Det e ved sånne anledninger man forstår uttrykket "regning med gaffel". Hildegunn kjøpte opp et lite lager med filter, og har heretter skifta sjøl...

     Linda derimot....

     ...hadde havari på oppvaskmaskina.  Etter uttallige utbrudd og innbrudd i maskinas liv og leven, fant ho ut at maskina var dau, og behøvde en behøring begravelse. Så ho prøvde etter aller beste evne å slå den ihjel. Mannen I Mitt Liv - heretter omtalt som MIML - mente det var unødvendig, og etter en hel torsdagskveld på hau neddi oppvaskmaskina fant han ut at filteret var tett. Det filteret som ligg i bunnen. Det filteret som e lett tilgjengelig når du har dratt ut den nederste skuffa. Det filteret som skal tømmes kvær uke. Det jævla filteret som Linda ikkje visste om! No vet æi om det, og huske på å tømme det kvær gang det begynne å lukte...
     ...hadde havari på vaskemaskina. Ho slo og skreik og tagg og ba om ny, men MIML var påståelig og mente han skulle reparere på den. Igjen.... Men denna gangen kunne det jo ikkje være børstan. Så etter en hel kveld på hue neddi vaskemaskina fant han; firehundreogtjue kroner i småmynt, ei neglesaks, en pinsett, to små stjerneskrujern og en pakke tyggis i filteret...
     ...hadde havari på tørketrommeln. Men etter en kort konsultasjon med MIML, samt en lengre diskusjon med ei god venninne av meg, fant æi kondensfiltert. Det ble læmpa sporenstreks inn i dusjen og spylt. Og om du nån gang har vaska en malekost, så vet du korr mye maling den kan inneholde, førr ikkje å snakke om vatn etterpå... 
     ...elske sin kjære Nilfisk, selv uten støvsugerposa fra Coopen. Men Nilfisken ble syk etter å ha slafsa byggestøv (det e nærligganes å tru at æi kunne ha kvælt MIML da...) en hel vinter. Etter en maydaytelefon fra MIML der han påsto å ha tatt livet av Nilfisken min, dro æi med meg hjem en skikkelig møkkaMelissa kjøpt på ett ikke-nevnt-sted-her-i-Bardu. Den fikk duge inntil MIML hadde reparert Nilfisken - han var jo så glad i å reparere. Nilfisken hangla gjennom hele våren og sommern, men klarte liksom ikkje å ta tell seg næring uansett kor hardt vi jobba. Det var da den skøt etter naboen i protest mot å støvsuge bilen, at æi skjønte at nokka var alvorlig galt. Så MIML åpna opp med kirurgisk presisjon. Han rengjorde og godsnakka, kjælte og skrudde. Sydde sammen igjen og testa - nei... ikkje faen at det ble nå action. Så snudda han hele herligheta på hodet og fant... - JO, HEPA-filteret. Som skulle skiftes kvært år. Og Linda klødde seg i hodet og påsto at "Njææææ - det lokket der har æi aldri sett...."  etter fire år....
Dustclub.com ble kontakta og nytt HEPA-filter ble satt inn. Og NIlfisken svømme nok engang rundt, lykkelig uvitende om all dritten den spis, mens mor har bestemt seg for å gjøre som Hildegunn;

Sjekk av alle filtre i hele huset ved nytt år. Og brannvarslerbatterier. Og batterier i samtlige vekkerklokker. Og pakninger. Og rør. Og  sotluker.

...eller, vent litt...!
MIML må.

Man skal aldri ødelegge ei skikkelig god historie med sannheta, men æi sverge på at detta e sant! Om historia derimot e så god, blir opp tell dokker andre å avgjøre, men æi risikere æra og stoltheta mi med å legge ut detta tell spott og spe førr alle, så ha no i allefall medlidenhet med meg.I frykt førr å bli gjenkjent i diverse situasjona akte æi ikkje å gå ut med verken dato, dag eller navn på nevnte personer. Men æi kan si så mye som at...

...på torsdag kom æi ramlanes inn hjemom etter en lang arbeidsdag. Jentungen var bortreist, guttungen var fordufta inn i DS'ens verden, og Miml lå (som vanlig) i horisontalen under bilen og skrudde av den ødelagte drivknuten. Det var den dagen æi skvatt så jævlig da sola gimra med sin tilstedeværelse, og VårHerre hadde kødda med termostaten i Indre Mggholl, så det var varmt som i en bakerovn. Varmeste pinsa i manns minne om æi ikkje huske feil. I Nord-Norge vel og merke. Og vindstille! For èn gangs skyld. Velkommen tell Utsatte Steder!

Miml hadde virkelig ikkje løst å ligge under en bil. Det var som utgjort korr ho beit den mygga, og det var som utgjort at det skulle være så varmt! Men drivknuten måtte av, og ny måtte på, så det var bare å smøre seg inn med tålmod og myggolje og skride tell verks. Fruen i huset skulle være tantehjem og dermed passe niesa, så ho var det ikkje mye hjelp i.                                                                                                                                                                            

Undertegnede skulle benøtte seg av anledninga når søstra likevel var innom. Det var fullt i søppeldunken, og det fløt med tørkepapir, oljete tørkepapir, små dingser og duppeditter rundt hele inngangspartiet, så før søstra fikk lov tell å kjøre hjem måtte ho pent stille opp som søppelkjører. Såpass burde det være - æi skulle jo tross alt passe dattra!  Miml hadde sånn i førrbifarta en times tid tidligar ræmja nåkka om "Esso... blablabla... olje... smøring...blabla." du vet no oss kvinnfolk, og dermed strøkke på dør. Æi bet meg no ikkje så hardt merke i det. Som vanlig....Det æi faktisk bet meg merke i det var at alt det "Esso... blablabla... olje... smøring...blabla." hadde tatt så lang tid, og det burde det jo absolutt ikkje gjøre. Her skulle det jo væres barnevakt, tross alt! Koffør æi på død og liv mente at æi trengte han tell det, står førr meg den dag i dag som et mysterium...                                             

So far,  so good. Lillepyet dundra avgård med søpla mi, Linda var såre fornøyd etter å ha fått rødda opp og bidratt littegann i hvertfall, og den minste ungen var i seng. Siden det var sånn godvær, kosa ho seg på veranda med kaffe og godbok (Nysj! Æi prata i telefon...) og ante absolutt fred og ingen fare.                                                                                

Så kom Miml hjem. Han romstert nå frøktelig, og tellslutt innså han sine letebegrensninger (?) og kom fortvila surranes tell meg og lurte fælt på om det var han som hadde mesta grepet.  Om æi hadde sett de bildelan han hadde strødd (?) rundt seg på papiret og oppå søppeldunken? Og Linda lukta lunta... Njaaa, ho hadde no i hvertfall rødda nå papir....? "Med en stålring oppå???" spurte Miml. "Njæææ, det var vel snarere nå søppel...?" "Og på den ringen var det en (her huske æi ikkje ka han kalte det...)?" Njææææ... var det?" spurte Linda. "Jaja, finn det no bare fram du, så skal æi fikse bilen ferdig." sa Miml.

"Njæææææ...." sa Linda. "No har det seg sånn at lillepyet har kjørt med søpla."

"Hæ?"

"Ehhhh.... har fått det avgårde tell deponiet...."

"Har du kasta bildelan mine?"

"Njææææi......"

"IGJEN????"

Og det var da det demra førr meg.... Uten at æi treng å gå inn på det nå nærmere. Enhver med bensin på tanken skjønne vel den...             

Miml tok seg først en tur rundt garasjen. Så en tur rundt uthuset. Og deretter litt oppi skogen, litt nærmere naboen. (!) Så kom der et brøl.       

Da han rolig og avbalansert kom tellbake såg han meg djupt i auan og nevnte nokka om at "NO E DET FAEN MEG DIN TUR Å LEITE I SØPLA!!!" Og korr vanskelig kunne det være liksom, tenkte Linda, og bukket og nikket og satte seg i blen og kjørte. Tell søpla.                                                                                                                                                      

Mens æi satt der og gremtes på vei tell deponiet gleda æi meg jo voldsomt tell å ringe lillepyet førr å spørre kossn container ho hadde kasta sekken i. Lillepyet mente det ikkje kunne være mulig det æi hadde gjort, men æi trur æi klarte å overbevise ho om at; jodda, det e mulig! Mens æi da med ho på tråden (og naoen hennes) kikka nerri den aktuelle containern og nevnte at æi ikkje så den aktuelle sekken, mente ho jo at det ikkje kunne være mulig! Æi klarte ikkje å overbevise ho denna gangen. Vel viss om at overvåkningskameran hadde zooma meg godt inn, kikka æi meg rundt førr å se om nån andre såg meg. Så klatra æi inn.        

Dypt inne i containerns mørke sto man. Det lukta friskt av brukte bleier, bind og råtne bananskall, og æi e helt sikker på æi hørte beboeran pipe nå hemningsløst i det æi trødde nerri en sekk full av spennende artikler. Den nyervervede Tyrkia-skjorta mi av merket Bench tell flerogtjue kroner hadde allerede gått i glømmeboka, og de bare tæran mine inni sandalan protesterte av skrekk. Men man hadde ikkje tid tell å tenke verken på fæsjn eller føttern. Finn sekken og kom deg ut! skrek stemmen i hodet.           

Akkurat da titta et hode inn i containern. En av bygdas finere fruer sto å kikka på meg med et fårete uttrykk i auan. Sånn som ho, tenkte æi, sånn har æi åsså løst å se ut når æi blir åtti. Alltid nyfrisert og velstelt i tøyet, med ei holdning som sei at - Jodda, æi gjorde virkelig jobben min under krigen, æi åsså!                                                      

Men æi trur ikkje det var krigen ho tenkte på da ho såg meg. "Hei!" sa Linda. "Blam" sa det idet bildøra tell kjerringa slo igjen og ho rusa motorn og kjørte avgårde i ei helvetes fart. Mulig at ho hadde det travelt med å komme seg hjem så ho kunne ringe nån... Æi fant i alle fall aldri sekken. Æi fant den andre - den med den årntlige søpla i, men ikkje den som var verdt gull og Mimls tilgivelse. Det nekte åsså lillepyet å tru på. Og æi e tilbøyelig tell å være enig. Korr kunne den liksom ha gjort av seg?                      

Klokka var blitt myyyye da æi kava meg ut av containern. Vel vitende om at Rema stenge klokka ti, måtte æi innom førr å kjøpe kaffe, melk og brød sånn at æi og likjeknerta som sov i tantehuset kunne overleve en tidlig start dagen etter. Så æi børsta av med potetskrell og gamle våtservietter, satte meg i bilen og stormkjørte tell nevnte kjøpesenter.    

Æi storma gjønna Rema, redd førr at nån skulle få ferten i meg. Kjøpmannen sjøl dukka opp, og hadde merkelig nok tid tell å slå av en prat med meg. Da for det en faen i meg, og førr å komme Miml i forkjøpet, knakk æi sammen og tilsto på stedet! Kjøpmannen sto og kikka lattermildt på meg mens det bredte seg et medlidanes uttrykk i fjeset på han. Stakkars mann, sa uttrykket, og hele stoltheta mi protesterte og hylte "ka faen mene du med det?" mens ydmykheta mi nikka og joa, og svarte "jepp." 

Linda kom hjem. Slukøret og forbanna på seg sjøl tilsto ho førr Miml at delan var borte. Miml smilte, kyssa meg i panna og trøsta så godt han kunne, kjæreste mannen min.

"Det e'kje så farlig.... Æ fant ut at dem ikkje passa likevel" sa Miml.

Takk for oppmerksomheta!                                                                                                                                   

...har det ikkje skjedd nokka revlusjoneranes i grunn, men litt morro har man da fått med seg.

Her om dagen hang mor og svetta over gryta på kjøkkenet mens MIML nøt friheta i godstolen forran tven. Ungan svirra rundt som kun unga kan gjøre, og husflua hadde tatt vinterferie, så den surra i ring på rygg på kjøkkenbenken.
   Plutselig kom det et GISP fra spisestua, så ett nytt GISP etterfulgt av et KLANG og ett VRÆÆÆL! Og ei mor med instinktet i orden vet når GISPet og VRÆÆÆLet e alvorlig, og mine instinkter e for tida helt upåklagelig. Inn på kjøkkenet kom minsten, blek og vettaskremt og fullstendig oppløst i smerte og tårer. Fra høyre tommel strømma blodet, det dryppa ned på armen, videre ned på skjorteermet for så å lande i små plask på golvet. 
   Urinstinktet slo tell hos mor, ho røkka ungen tell seg og holdt handa tell ungen over vasken på kjøkkenet. Det nyvaska golvet måtte berges, og deretter tommeln. "Ka i svarteste har du holdt på med?" "Ææææhæææi skuuuhuulle bære sjeeehekke om den va kvaahaass!" hylte minsten men tåran spruta. "Ka da?" lurte mor på. "Loooohommekniiihiven min væll!" ræmja ungen. "Var den det da?" spurte mor. "Jaaaaaa - æi døøøøøhøøøøør!"
   Det var da man oppdaga alvorligheta. Kuttet var dypt og langt og på en så liten tommel var det nok litt i overkant med smerte for en syvåring. "Detta må syes" mumla man for seg sjøl, mens man ræmja tell MIML om å ta over middagslaginga. Den eldste sprang rundt seg sjøl, redd for broren og en smule blek om nebbet. Vi fikk tulla en klut rundt tommeln, lagt press på (til ungen sin smertefulle fortvilelse) og så tusla man inn på badet for å få oversikten.
   Oversikten var grei, kluten kom av, minsten hylte, eldstejenta brakk seg og storma ut, og mor og minsten satt alene på badet med en tommel som måtte opereres. "Kommer detta tell å bli ooondt?" lurte minstemann på. "Ikkje verre enn det allerede e" svarte mor. "Koffør e du så siiihiint, mamma?" spurte minsten. "Æi e ikkje sint, men akkurat no må vi fikse detta, så kan æi trøste ætterpå." Kommer æi tell å dø?" "Nei." "Kommer tommeln tell å dette av?" "Nei, men det var jaggu ikkje langt unna! "
   Fire sårlukkestrips senere, en bandasje og litt teip, så sto tommeln rett tell værs, ungen var kvalm og elendig, eldstejenta lå på sofaen og prøvde å svælle ned, og far.... han satt nok en gang i gostolen og kikka på tven...

   I den førbindelse syns æi det e på sin plass å nevne den gangen minsten kom hjem fra skolen etter å ha diskutert barnefødsler. Om det var i timen, eller i friminuttet det skal være usagt, det kunne like gjerne ha vært nokka han hadde grubla på over lang tid.
   Det skal sies at i hele sitt tenkende liv har minsten alltid ment at en gang skulle det bli hannes tur tell å bli pappa. Det nevnes små strofer som "når æi blir pappa" "når du blir bæstemor" "når mine unga" osvosv, så det har liksom alltid vært en selvfølge at ungen skulle ha sine egne unga en vakker dag. Han e syv...
   Denna nevnte dagen skalv underleppa litt ekstra da æi spurte kossn skoledagen hadde vært. "Du mamma, æi trur ikkje at æi kommer tell å bli pappa nån gang..." Sørgmodigheta var tell å ta og føle på, og æi spurte om han hadde ombestemt seg, skulle æi ikkje få bli bestemor likevel? "Du mamma, det e visst væææældig ondt å få unga, og æi... æi... ehh... æi e ikkje så vældig glad i smerte...." 

   Når vi no e inne på den ungen...
   En vakker tirsdags formiddag ringte telefonen min. Æi var på jobb som seg hør og bør, og ungan var på skolen. Det var kontaktlærarn tell minsten som ringte, og mor stålsatte seg øyeblikkelig.
   Kontaktlærarn kunne informere meg om at min håpefulle og kompisen hannes hadde hatt det litt i overkant moro på guttedoen ett friminutt. Istedet førr å ta opp den dorullen som nån andre hadde kasta i do, så fann ynglingen ut at han skulle skjølle den ned. Og så ble gjort. Fem gang.  Seks gang. Og da doen var full, rant det naturlig nok over på golvet, og ut over hele rommet. Og ungen jubla og hoppa og plaska.
   No va det ikkje sånn at lærarn var nevneverdig førbainna, snille damen, men ho ville jo selvfølgelig at æi skulle snakke med ungen om at sånt ikkje var greit, og lære han forskjellen på rett og galt. Joda, æi la meg langflat, og lovet å prate med ungen, samtidig som æi foreslo å komme ned på skolen og rødde opp i dritten. Det var ikkje nødvendig, hele administrasjonen hadde allerede vært i arbeid førr å få åpna klosettet, og parkettkosmetologan hadde vaska og flidd. Ingenting var ødelagt, og takkoglovførrdet!
   Man brukte jo resten av arbeidsdagen på å gruble på kossn man skulle ta opp detta med gutten uten å bryte ut i krampefliring. No har det seg sånn at den nevnte tirsdagen skulle ungen  på trening rett etter sfo, så æi kom ikkje tell å møte på han før etter at han var ferdig, sånn rundt halv seks. Så æi hadde goood tid å gruble på, og ungen hadde gooood tid å grue seg på...
   Æi parkerte gliset på parkeringsplassen uttaforr hallen da ungen var ferdig på trening. Og æi venta. Langt om lenge kom Jupiter ut av hovedinngangen. Han visste godt korr mamma sto parkert, han kikka på bilen og begynte å subbe seg mot parkeringa. Det var helt tydelig en sterkt preget og passelig sorgfull herremann som slæbet sine ben efter sig  i snøen. Arman hang rett ned, som på ei gorilla, og han kunne omtrent klø seg på anklan uten å bøye seg ned, så lut var han i ryggen. Han heva ikkje hodet engang da kompisen sprang førrbi, og det var da æi skjønte korr inderlig han hadde grua seg tell å treffe meg den dagen.
   Minsten satte seg inn i bilen og kikka håpefult på meg da æi smilte og sa "Hei!". Åhhh - kanskje mamma ikkje hadde fått den forsmedelige telefonen likavel? "Har du nokka du har løst å fortelle meg?" spurte æi.
   Det ble stille. Og så begynte de små skuldran å riste merkbart under dunjakka. Han fikk tenke seg om så lenge han trengte, mor venta tålmodig. "Mamma, ææææhæææiii syyyns så fryyyyktelig syyyhyynd på vaaahaskedamaaaa!" gråt minsten, og all oppdemma fortvilelse kom i ett eneste hyl. Og mor var såre fornøyd - gutten hadde lært leksa, og attpåtil viste han stor anger og masse omsorg. Da bobla mammahjertet av stolhet.
   Man har lært at det kan lønne seg å vente med å kjefte, og heller la det modnes. Det kommer som regel det aller beste ut av det tilslutt:)

No skal æi begi meg ut på regelrett nedslakting, hets og hån. Det e jo i tiden å ytre sin meninger i alle typer media, og det e jo absolutt en slæger å sette hjemme i sofaen sin å snakke tøv og tull og kaste skit om folk man kanskje aldri har snakka med. Så no skal æi gjøre det samme, med ett unntak; æi skal angripe nokka som æi i absolutt aller høyeste grad kjenne tell.
   Med fare for å bli hetsa sjøll, og med fare for å bli slått ned på gata av ho oldemor med veska, så skal æi no komme med noen sannhetens ord om Coop. Så tell alle dokker Cooperative der ute; stopp lesinga øyeblikkelig, eller les på eget ansvar!

I vår bestemte vi oss endelig - vi skulle øke kvadratmetern på huset og bygge ut. Det har vært på planleggingstadiet i masse år, men dørstokkmila har regjert litt, som i mange andre hjem æi vet om.
   Det e ei sinnsyk papirmølje som skal surre i gryta lenge før du faktisk kan starte å bygge. Æi nevne byggesøknad i ørten eksemplara, gravemeldinger tell Hvermannsen og helt ned tell Kina, papirer tell banken, flere papirer tell banken, innhente tilbud fra snekkere, tegninger tell de nevnte snekkeran som har tatt på seg jobben, innhente tilbud fra maskinførera, elektrikera og murera. Når alt e i boks kan man starte herligheta.
   Det e også på sin plass å innhente tilbud fra trevarehandeln, og vi bestemte oss ganske fort førr å bruke de vi hadde i nærområdet. Mest av praktiske årsaker som reklamasjon, bytte og frakting, men også førr å støtte det næringslivet vi har her i Indre Veiskade. Så vi fikk ei material-liste fra snekkermannen, og gikk tell Byggmakker og Coop Byggmix.
   Vi fikk e-post etter tre små dager fra Bygmmakker. Ei lang liste med det vi skulle ha, pent summert nederst med en sum som ikkje var avskrekkanes. Så vi venta i spenning på lista fra Coopen.

      Og venta...

   Etter ei tid tok vi kontakt for å sjekke status før vi reiste på ferie. Status; negativ - ingen hadde tatt for seg lista enda. Den rette var på ferie, og han som skulle gjøre jobben i hans sted var ikke tilgjengelig for kommentar... eller nokka sånt. Men dem skulle starte no.
   Så vi dro på ferie. Og ble borte ei stund.

   Da stunda var over var det fortsatt ikkje kommet livstegn fra coopen. Så vi ringte igjen, bare for å få tell svar at dem ikkje hadde hatt tid tell å se på saken. "Neivel - vi kjøper matrialen over veien vi. Hos konkurrenten dokkers. Så slipp dokker den inntekta på gode 200 000..." nevnte MIML høflig, og la på.
   Og det har vi gjort. Vi har henta alt vi trengte og ikkje trengte hos Byggmakker. Og regninga blir bare større og større, og Ann Elise gliser bredere og bredere for kvær gang vi ramle inn der.
   Men så dukka det opp en sak. Vi har visst et teit tak. Det har større spenn enn godt e, og vi må derfor ha 2tom9 istedet for 2tom8 i bærekonstruksjonen i takhimlinga. Førr himling skal vi ha - vi var så jævlig dum at vi lovde unga takvindu på soverommet - uten å sjekke prisen først. Jaja, man lærer så lenge man lever, og siden vi først var i gang, så tok vi i og bestilte fire takvinduer. Fra Byggmakker. Og det fikk vi. Så no skal æi få takvindu i stua også...
   Men det var ei avsporing. Feilspikring. Vi må altså ha 2tom9, og det e ikkje lagervare av en eller anna grunn. Byggmakker var peise ærlig tvert og sa det som det var - dem kunne ikkje skaffe. Så vi måtte heve hodet og ringe tell Coop - igjen. Enda så lite løst vi hadde. Æi slapp:) Det var MIML som ringte.
   Joda, coopen hadde ikkje på lager dem heller, men dem kunne skaffe, Bilen skulle faktisk komme i midten av neste uke, og da skulle matrialen komme. "Flott!!" sa MIML, og bestilte alt vi trengte.

   I går kom snekkeran igjen, tidlig på'an som dem alltid e. Sjøl sto ho mor i dusjen på det gitte tidspunkt, og hadde helt glømt av det golvet som på mirakuløst vis hadde vokst fram ved badvinduet. Ho ante ikkje ordet av det før det stakk tre snekkermanna opp uttafor vinduet, alle opptatt med å se en heeeelt anna vei enn inn i dusjen. Æi dro på jobb med sjampo i håret den dagen.
   Nok ei avsporing. Feilsaging. Snekkermannan skulle lage tak. Limtredrager og bjelker og søyler og æi vet ikkje ka alt dem trengte. Limtredragern hadde kommet dagen før, 2tom9 var ikkje kommet, men underveis antok vi.
MIML tok en telefon tell Coop førr å sjekke status på bilen.
   Coop tok ikkje telefonen. Det var magisk. Akkurat som om dem sprang og gjømte seg der inne - "Den som ikkje har gjømt seg no, må ekspedere!" Så vi måtte jo ringe tell privat mobil tell den ene stakkarn som jobbe på Byggmix og etterlyse planken. Og vi fikk følgende tell svar "Neeei, vi kan ikkje skaffe 2tom9."
   Og det hadde dem altså ikkje tatt seg bryet med å informere oss om førr ei uke siden da detta ble bestilt.

   Veggan står no der. Golvet ligg der. Snekkeran vente på et mirakel, og sjøl vente vi på snøen.

   Når æi no e i kjæftinga;
   Førr tre år siden kjøpte æi meg ny støvsuger. En sånn avansert limegrønn NIlfisk som åler seg bortetter golvet mens den slurpe som en anna algespiser. The Green Monster. Det var nokka med ett allergifilter også, så Linda åpna pengeboka og kjøpte fisken. For toogetthalvttusen. På Coop Elektro. Æi kan bare nevne katta i sekken...
   Tell dags dato har det ikkje vært mulig å skaffe riktig type støvsugerpose tell vidunderet. Æi må jo innrømme at æi fikk med en pose på kjøpet for tre år siden, men etter det har det ikkje vært å oppdrive. Æi har tell tider faktisk tømt jævelskapen for hand. Med ei spiseskje. (Har i ettertid fundert på koffør alt som samles i en støvsugerpose blir grått... musegrått) Og coopen skjønne ikkje bæret. Dem klare ikkje å forstå at når støvsugern min hete Nilfisk Compact 230, så hete den ikkje Nilfisk Compact  210 eller 220, og at æi må ha pose tell 230. "Men 220 eller 210 e jo så lik" påstås det, men det hjelpe jo ikkje når den faktisk ikkje passe. 

   I forrige uke skulle det kjøpes støvsugerposa, og æi skulle kjøpe ny slange tell The Green Monster. Slangen hadde beslutta å skille seg fra fisken, og følgelig virka ikkje monsteret som det burde. "Best å kjøpe ny slange" mente MIML - han skulle operere fisken  for meg. Så Linda manna seg opp og tok rulletrappa opp tell andre etasje på Coop, tulla meg inn tell elektroavdelinga og huka nærmeste mann før han fikk gjømt seg. 
   På spørsmål om han kunne skaffe ny slange, fikk æi et hånlig og nedlatende svar om at det nok var best å kjøpe ny støvsuger. "Kommer ikkje på tale!" svarte undertegnede, "æi syns faktisk at en støvsuger tell den nette sum at toogetthalvtusen skal overleve litt lenger enn tre år!" Ja, da måtte det være en skitstøvsuger æi hadde kjøpt. "Ja kanskje det" svarte æi. "Den var jo kjøpt her..."
   Vedkommede fant ikkje kommentaren særlig humoristisk. "Du får ta med deg støvsugern hit" sa han, korpå æi spurte om koffør æi måtte det? Jo, det var for at dem skulle vite ka det var slags støvsuger. "Jammen, det har æi jo fortalt deg! Det e en Nilfisk Compact 230!" Nei, han måtte ha støvsugern opp dit.
   No begynte humøret mitt å avta, og æi ville vite koffør han på død og liv skulle ha meg tell å kjøre hjem for å hente maskina når æi med 100 % skråsikkerhet kunne fortelle ka slags skit æi snakka om. Og dessuten skulle æi jo betale for slangen, og da måtte han vel kunne bestille den uten å krangle med meg?
   Enden på den visa var at æi ba han drite i slangen, gaffa ville fungere vel så bra intill æi fikk kjøpt meg ny støvsuger en anna plass... og teipa tranten hannes med den nevnte gaffaen.

   Men så var det den posen da. Det skulle han i hvertfall hjelpe meg med. Æi forklarte i klare ordelag at det ikkje nøtta å prøve de som dem hadde henganes på veggen . Han måtte bestille opp akkurat den typen æi ba om, hvis ikkje ville den ikkje passe. Æi hadde jo tross alt prøvd på 20 posa i løpet av tre år... og såpass forventa æi faktisk når æi tross alt hadde handla monsteret hos dem. Æi var lei av å måtte klippe pappskiva tell førr å få tredd posen inn i støvsugern.
   Det var da vel ikkje nødvendig å bestile opp nytt?? Dem hadde jo tell både NC 210 og 220? "Ja, fint førr dem som har en sånn" svarte æi, "men min hete faktisk 230!!" "Jo, men det e det samme!" sa han.
   Jommen sa æi smør... æi måtte klippe tell den jævla posen nok en gang, og æi glede meg tell den dagen æi skal skifte pose, førr da skal krattindianern på coopen få hjelpe!

   Æi skal være den absolutt første tell å gratulere Coop den dagen dem tar seg en bolle, les; legger ned. Førr det blir dem å gjøre. Når han Yngve har kjøpt tomta dem parkere på...
    I mellomtida sett æi ikkje mine føtter innaførr den bedrifta, anna enn hvis æi må på apoteket. Og det e sjeldent. Eller på polet. Noe som kan tenkes å være litt oftere...

Pappan min jobbe i militæret. Det har han gjort så lenge æi kan huske. Først var han vernepliktig, derifra gikk han tell å bli grenader, og hadde sånn fin grønn uniform. Æi var ikkje gamle tøtta da æi satt i trillevogna og henrykt ropte "Heia pappaaa!" tell alle i grønn uniform. Muligens tell mamma sin store gremmelse når æi tenke meg om.
Etter endt grenadertjeneste gikk gamlingen over i det sivile. Og der har han vært siden.

Pappa tok med meg og mitt yngste avkom på fjelltur i skytefeltet en vakker og forblåst vinterdag for noen år sida. Langt oppi fjellet dro vi en tiiidlig mårrakvist, auan glippa så vidt hos minsten, men han sperra dem fort opp da han så at BV'en sto å putra på yttersida. Enda større ble lykken da han fikk sette framme og mora ble henvist bak på et trangt og hardt klappsete.
En sånn sak (beltevogna altså) klatre faen meg verre enn ei geit. Æi må innrømme æi var skjepisk da ho vandra loddrett opp en snøskavvel, og minsten satt rak i ryggen og holdt helt kjeft. Det e det sjeldent han gjør, det må påpekes, men denna gangen kom det ikkje en lyd, anna enn i buksa.
Bestefar var en smule forbausa over enkeltes reaksjon. Han har aldri vært vant tell at æi har vært stille, og på langt nær avkommet mitt. Denna dagen var nok en av de roligste arbeidsdagan mannen hadde opplevd på lange tider.
Det var en opplevelse som satt i lenge etter at vi parkerte og skifta undertøy.

Fadern skulle passe på minstemann et par dager etterpå. Dem hadde avtalt nok en kjøretur, men denna gangen i pick-upen som fadern hadde tell disposisjon. Det e en fin pick-up må vite. Toyota kan det der med å lage fancy, men kor brukelig den var tell den jobben pappa skulle ha den tell, det kan jaggu diskuteres den dag i dag. Bare spør han sjøl når du treffe på han...
Ynglingen forsvant med bestefar og bilen. En kjøretur som visstnok ble både opplysanes og interessant. Alt dem snakka om vet bare fuglan, men litt innføring fikk man da etterpå. Heldigvis.
Minstemann spurte og grov, og bestefar forklarte og gestikulerte etter beste evne. Det var ikkje tell å komme ifra at dem diskuterte den fancy bilen, og bestefar klarte jaggu å overbevise barnebarnet at bare bilen fikk nok fart, så kunne den slå ut flapsen og flyge. Det var litt av en bil, hadde minsten ment, hellig overbevist om at bestefar snakka sant.
Bestefar kom og avleverte ungen sent på ettermiddagen. Sjøl sto æi klar tell å ta i mot han, spent på å høre korsn dagen hadde vært. Ungen skvaldra i vei, søkkanes fornøyd med opplevelsan og de flotte og troverdige løgnhistorien tell bestefaren.
Æi må innrømme æi skvatt da fem-åringen henrykt utbrøt "Mamma" Visste du at pikken tell han bestefar har flæps??? ...Takk for opplysninga.

Når vi no nevne ungen og transportmidla. Han har en egen evne tell å gjøre kjøreturen mer minnerik enn godt e. Som den gangen vi cruisa i gode 95-100 på vei tell enn eller ainna plass. Det var ikkje ett menneske å se. Ikkje ett dyr. Ikkje en bil. Ikkje en lyd!
"FOTOBOKS!!!" ræmjes det plutselig fra baksetet. Guttungen klamre seg fast tell seteryggen på førersetet, riste i seteryggen og skrik inn i øret på faren som selvfølgelig står på bremsa! Det var selvfølgelig ikkje en fotoboks i mils omkrets, og ungen strofna av latter.

Vi huske også den gangen mamman min kom tell Evenes førr å hente oss etter en tidligere omtalt Tyrkia-tur. Ho mamma slo ikkje på cruise-kontrollen, verken den påmonterte eller den mentale. Det ble en ujevn kjøretur. Med en allerede reiselei femåring i baksetet gikk det som det måtte gå; første spy-stopp i Bogen, neste i Lavangen. Da vi kom tell innkjøringa tell skytefeltet på toppen av Brannvoldbakken vrengte magen seg på nytt, og undertegnede fikk ungen ut i fart. Her overtok MIML, og holdt og støtta lillingen så godt han kunne mens ungen tømte magesekken i grøfta.

"ÆÆÆÆLG" ræmja minstemann, og pappan trøsta. "ÆÆÆLG!" fortsatte ungen, og pappan fortsatte trøstinga. "NEEIII! ÆLG!" bælja gutten, og pekte på myra framførr oss mens innholdet i magen ble sentrifugert og kom ut. Der sto skogens konge, stiv av skrekk, med roterende øra og aua som rulla i hodet av ren forskrekkelse.
"Ælg" sa vi.

...en sein kveld etter leggetid...

Linda;   "Æi ser en flekk på tanna di, har du høll?"
John;    "Æ vettafaan, kan du sjække?"

Linda;   "Men da må æi ha bedre lys..."
John;     "Æ ska stille nattlampa... veeeent litt.... sånn! Ser du no?"
Linda;   "Neeei..."
John;     justere "Enn no?"
Linda;    "Kanskje vess æi tar ett bilde med mobilen...?"
John:     "Ja, prøv det - æ lyse!"
Linda;    Knipser med telefonen "Æi klare ikkje å se no heller!"
John;     "Hmm... E det en stor flekk?"
Linda;   "Ja, som et halvt knappenålshode....? E'kje det ganske stort tell å være på ei tann?"
John;     "Ta flere bilda!"
Linda;   "Ok - men du må ta vekk lampa, ho e i veien."
John;     "Sånn? Bedre no?"
Linda;    "Blir ikkje nå klokar..."
John;      Får en lys idè "Vente litt.... "Lyser inn i det ene øret.... "Ser du nokka på andre sia...?"
John;     Smiler lykkelig
Linda;   "Njaaa... kanskje vess du justere lampa litt...?"
John;     Justere lampa "Enn no da?? Ser du lys på andre sida?"
Linda;   "Ja, æi trur det...."
John;     "NÆH? Gjør du?"
Linda;   "Ja, sannelig, det e ett svakt rosa skjær her...."
John;     "E det???" Smiler enda lykkeligere...
Linda;   "Ja, visst e det det!"
John;     "HA!!! Det e det æ bestandig har visst!!!" Brøler av lykke.
Linda;    Flirer...
John;     Flirer også
Linda;   "Æi lyg."
John;     ser vantro på Linda "LYYYG DU??? "
Linda;   "...ja..."
John;     "Faan, og æ som sku spørre om æ kunne lyse inn i ditt øre!! Det gidd æ ikke no!"
Linda;   "Trur du det e en tunnel i hauet?" Holder på å dø av latter
John;     "Ja - eller... ? Ei trakt kanskje?... Bløffa du meg virkelig?"
Linda;    ...holder fortsatt på å dø... "Ei trakt...?"
John;      ".....!...."

Latterkrampe....

Linda;   "Skulle vært ei flue på veggen no....."
John;     "Jah, hihihi... artig kvelds-konvensjon...."
Linda;   "...konvensjon...?"
John;     Tenker seg om... "...jaaa...?"
Linda;    Brøler av latter "Vi sende sms tell ADAM - så finn vi ut ka en konvensjon e...." Tekster på telefonen...
Telefon; "Traktat er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn er konvensjon, overenskomst, avtale, pakt og protokoll osvosv...."
Linda;   " Du mente nok konserv... konv... konversasjon....?"
John;     "Ja, æ gjorde nok det!"

Stille

Linda;   "Seriøst, mene du at det e høll rætt igjønna hauet?"
John;     "Eller ei trakt, sa æ jo!"
Linda;   "...som man kan lyse igjønna...?"
John;     "...ja, eller litt sånn... ehh - rundt?"
Linda;   "Ei trakt...."
John;     "Æ ser førr meg han der lille grønne figuren med sånne trakter i øran...! Korr har æ han ifra?"
Linda;   "Æi vet ikkje, men æi vet kem du snakke om.... Donald Kanskje?"
John;     "Han e nok fra planeten traktat....!"
Linda;   "...!..."