Uante krefter?

Det e bære å innse det, æi har passert de hærlige ungdomsåran for lenge sia. Det nærme seg middagshøyden igrunn... Du skjønne, når man passerer trædve år, så kommer det helt automatisk oppfordring i posten tell oss om sånn livmorhalsprøve førr å undersøke om man har unormal celledeling i den delen av oss som gjør oss tell kvinne. Æi har runda trædve førr mange år sia æi, men likevel krølla de fem-seks innkallingen og brent dem med intens skrekk kvær gang. Æi fikk høre skrekkhistorier om kossn sånn celleprøve tas, og det lokka ikkje veldig førr å si det mildt. Så det ble utsatt. Og utsatt. 

Det var no engang sånn at i fjor rakk æi førr første gang i livet å få sånn frikort på legehjelp. Og da året nærma seg siste kvartal fant æi ut at æi skulle ha valuta førr frikortet og mota meg opp tell å bestille meg en time tell sånn celletaking. No har æi verdens beste fastlege. Han e dyktig, streng, nøye, og oppmerksom. Han e flink, forsiktig og grundig. Og kjekk. Så dit opp hadde æi ikkje tenkt å sleppe han. Æi fikk ordna meg med time hos en ainna lege - ei turnusdame som det viste seg også var veldig flink og dyktig. Ho klarte det kunststøkket å ta den prøven mens ho snakka meg bort, så æi rakk ikkje å registrere ainna enn at trusa på ett punkt var nedimella anklan før ho var på igjen. Doktorn forklarte gangen i resten før ho spurte meg om æi hadde mye kreft i familien. Og ærlig som æi nesten alltid e, sa æi at -jada, tre besteforeldre, pluss en haug av demmes søsken hadde visst hatt diagnosen på ett eller anna tidspunkt. Så ho henviste meg uten å mukke tell sånn medisinsk gentek... gens.... genetisk... forskning i Tromsø.

Æi fikk time i Tromsø i desember. Den 10 desember førr å være nøyaktig. Akkurat samme tidspunkt som æi hadde time i Narvik hos Orto-Peter tell kneamputasjon med påfølgende nymontering. Utrulig ugunstig å være i to byer tell samme tid, så æi fikk avbestilt i Tromsø med beskjed om å få ny time ved senere anledning. Så æi fikk ny time i starten av Januar. Da var æi knapt nok kommet ut av morfintåka, men såpass nedsnødd (!) og lite mobil at æi på nytt måtte ta en telefon å forklare at det ikkje var mulig for meg å komme riktig ennå. Så æi fikk ny time tilsendt i posten - uka etter. Æi måtte nok en gang ringe og forklare saken mens æi sakte informerte om situasjonen min og at æi ikkje mente å være vrang, men æi kunne altså ikkje RØRE MEG!! Korr tungnem kan man bli?
Den siste innkallinga kom her for litt sia, og dermed bar det av gårde tell Tromsø i slutten av April førr sånn genetisk veiledning som det sto så fint i brevet. Javel. Æi dro med meg søstra mi - Likjepyet - førr selskapet si skyld, og mens vi krangla avensisen gjennom Takelvdalen registrerte ho i speilet at det resta såpass at støtfangern bak løsna. Men det e ei ainna historie...
V
el framme i byen gaida æi meg sjøl ganske greit (etterkvert) opp Gimleveien og inn tell nokka som kunne se ut som en barnehage. Medisinsk Genetisk ettellerainna sto det over døra, og i det æi gikk ut av avensisen registrerte æi at støtfangern foran hadde løsna, så æi gav han ett kakk og dytta på plass både foran og bak. Det e åsså ei ainna historie.

Inne i det Underlige Huset var det et venterom korr æi satte meg. Likjepyet hadde funnet seg et tilsvaranes venterom en ainna plass, men kom da luskanes over tell mitt etter at ho skjønte at ho satt i feil avdeling. I mellomtida hadde æi blitt plukka opp av ei lita gråstenkt kvinne med fotformsko og gråe klær. 
Vi gikk tell ett møterom korr æi fikk anvist plass i enden av at avlangt ovalt bord med seks-åtte stola rundt. - Blir vi fleir? spurte æi, og kona snurra rundt mens ho glefsa -Næh!! Førrveinte du det?? - æhh...... siden det står så mange stola her og det åpenbart e et møterom....? mumla æi, men fikk ikkje nå mer svar.
Nuhvell, vi satte oss, og kjærringa ba meg finne fram familiekartet. Familiekartet, ja.... Siden æi hadde fått den første innkallinga fra dem i oktober. så kunne æi ikkje førr mitt bare liv finne (huske) familiekartet, men æi hadde da med meg litt notater, kunne æi informere om. Det overbæranes blikket, det påfølgende fnyset og himlinga med to grå små sammenknepne aua fortalte meg ganske nøyaktig ka ho mente om meg da. Siden ho åpenbart hadde hatt flere som meg inne, fant ho fram ett familiekart fra bunken med papirer ho hadde ligganes framførr seg. 
Vi kartla ungan mine. Og at æi har ei søster. Og at nevnte søster satt i korridoren å venta ble tilfeldigvis nevnt, og æi kan ikkje ainna enn angre på det den dag i dag... Ho ba meg spørre om Likjepyet ville være med på seansen siden vi va uinna de samme foreldran og av samme ulla og sånn... Så æi inviterte inn Likjepyet, og ho kom inn og ble anvist plass i motsatt ende av bordet. Her måtte ho oppgi navn og fødselsdato og åsså ho måtte kartlegge ungan. Under ei eller ainna setning der slapp Likjepyet ut litt luft - det kom et lite sukk, antakeligvis helt ufrivillig og mest sannsynlig uten at ho sjøl registrerte det engang. Den Gamle satte auan i ho og utbrøt - Vil du ikkje være her?? HÆ?
Æi såg angsten i auan på søstra mi i det ho forsiktig svarte at -joda, det kunne ho godt, men kunne noen være så grei å fortelle ho ka det dreide seg om? For det visste ho næmlig ikkje. Den Gretne svarte ikkje, og æi prøvde etter alle kunstens regla å glatte litt over med å snakke meg fullstendig bort. 
-Har noen av dokker hatt kreft? fikk vi så spørsmål om. -Nei, smilte æi, -takk og lov for det, saint? Intet svar, bare aggressiv skribling i familiekartet. -Æi har i allefall fått fjerna livmora førr ei stund sia, kunne søstra mi fortelle. Det var aldri konstantert nokka kreft i den, men den var syk, og legan beslutta dermed å fjerne den, fortalte ho. Fortsatt bare skribling. -Og ingen av ungan dokkers e sjuk i kreft? spurte ho. -Nææææi, sa æi.
Vi fikk ho mamma ned på kartet.  Frisk som en fisk. Alle søsknan hennes åsså, men æi måtte medgi at æi ikkje var beinsikker på fødselsdatoer og sånt der. Siden han pappa e enebarn, var det en enkel affære å skrive han inn, og han e åsså frisk som en fisk, gusjelov!

Neste steg var no å kartlegge bæssforeldre. Bæssfar hadde kreft i prostata, fødselsdato og dødsdato fikk vi ned på papiret. Bæssmor hadde brøstkreft, samme med hennes datoer. Ho mor døde av kreft i bukspyttkjertel i femognitti, og detta ble åsså skrevet ned. Han far var frisk helt til han døde plusslig i fjor. Han far sine søsken visste æi ikkje nokka sikkert om, mor sine søsken hadde æi sånn passelig oversikt over, og der var det i allefall kreft, det var sikkert. Burugla skreiv ikkje ned en tøddel om det. Bæssfar hedde en bror - han var kreftfri såvidt vi visste. Bæssmor sine søsken var mange . det var vi enige om æi og Likjepyet, men om nån av dem hadde/hadde hatt kreft det visste vi ikkje. 
Frøken Nesevis snudde kartet sitt sånn at vi fikk se ka ho hadde skrevet. Ho gestikulerte ivrig, mens ho streka under og ringa rundt. Det var absolutt INGEN som helst sjeldenhet med kreft i prostata, det hørte tell alderdommen, og ho kunne altså fortelle at alle mannfolk før eller siden kom tel å få kreft der, bære dem ble gammel nok. Så vi måtte ikkje tru at det hadde nokka betydning i detta her. Når det gjaldt brøstkreften tell ho bæssmor var det da virkelig ikkje nokka å tenke på det heller, ho var jo tross alt blitt ei gammel dame, og det var heller ikkje nåkka å bry seg om. At ho mor hadde kreft i bukspyttkjerteln var heller uheldig, det måtte ho medgi, det var jo godt det hadde gått så fort som det gjorde da.
At vi bære var to søsken som var tilsynelatende friske var åsså et dårlig utgangspunkt for sånn veiledning, og at Likjepyet si livmor var blitt sjuk var jo så som så, men ka kunne vi gjøre med det? Vi hadde den jo tross alt ikkje tilgjengelig, så dermed kunne ho ikkje sei nokka om det heller. Æi tok meg i å tenke at vi muligens burde tatt den med, og fniste litt sånn førr meg sjøl med tanken på Likjepyet med livmora i handveska. Æi skulle ikkje fnist! Kvinna satt de sinte auan i meg, og dermed drepte ho fort den lille gleden æi fant i at vi var helt hundre prosent kreftfrie, æi og lillesøster.
Vi hadde åsså to friske foreldre, og at vi hadde nerva tell å kaste bort tida tell denna forskeren, står førr meg som et mysterium den dag i dag. Ho gav oss klar beskjed om at med så mange friske folk i slekta var det totalt bortkasta å komme tell ho. Æi forsøkte å nevne at æi ikkje hadde bedt om detta, men det ble totalt oversett. Da Likjepyet forsiktig nevnte alle søsknan tell mor som jo tross alt åsså hadde hatt kreft, noen av dem, ble ho åsså totalt oversett. 
Da Burugla konkluderte med at vi hadde kasta bort en halv time av kaffepausa hennes, kunne æi ikkje la være å kommentere at det tross alt e kjempebra at vi ikkje har stor sjanse førr arvelig kreft da. Likjepyet repliserte med at det var supert at vi e så friske, og Burugla kneip auan sammen mens ho mønstra oss opp og ned. Helt uten å kommentere. -Æ sende dokker et brev om ka vi konkludere med, og hvis noen av dokker noen gang blir kreftsjuk e dokker velkommen tell å ta kontakt med oss igjen!
Jommen sa æi smør! Ho der e det siste mennesket på jorda æi kommer tell å ringe tell hvis æi blir sjuk - så jæklig ufyselig som ho e når man e frisk! tenkte æi. Æi kunne tydelig se, av uttrøkket i auan på søster, at ho var sånn passelig inne på de samme tankan sjøl, og mens vi gikk ut førr å motta bekreftelse på at vi hadde vært der gikk ho på yttersia førr å starte dampveivalsen sin.
Den Sinte Damen forsvant, uten så mye som et adjø, og ut av et kontor kom ei ny dame, antakelig sekretæren. Ho gav meg to bunker med papirer, en tell meg og en tell søster. Øverst i kvær bunke lå ei faktura. Kyndig skrevet, som bære sjukehusan kan, med fult navn og adresse tell oss begge, og med et krev på 320,- for BEHANDLING ved nevnte avdeling. Jotakk, DÅRLIG behandling, men ikkje nokka medisinsk behandling, tenkte æi, mens æi myste ut vinduan etter ho som hadde blitt invitert inn av meg, behandla som dritt, førr så å få et faktura presentert... åh, gubbevaremegvæll korr æi grua tell å fortælle ho detta.

Som dokker skjønne, så leve æi fortsatt. Men det e nok mer basert på Norges Lover enn på logikk, førr da æi overleverte fakturaen tell lillesøstra mi kunne nok blikk ha drept både liten og stor.
Det e helt ubegripelig at vi ikkje gikk inn igjen for å legge igjen en klage om ikkje ainna. At æi skulle betale e no så som så - det e derfor vi har gratis helsevesen i Norge, men at selskapet mitt, som tross alt ble invitert inn på et møterom uten å ane ka ho gikk tell skulle betale, det står førr meg som ubegripelig. At det i tillegg e mulig å bli behandla så nedlatanes og utidig førr at man e frisk, e åsså ubegripelig. Og når vi no e inne på det - kofførr kunne ikkje denna samtalen vært gjort på telefon?? Korr mye artigare æi kunne hatt det med den Surmegga i morfintåka i Desember...
Mens æi gjennomgikk all verdens samvittighetskvaler, og mottok et snev av vrede fra min medpassasjer, lirka æi meg ut av Gimleveien og ned på Storsenteret. I løpet av noen få sekunder hadde humoren tatt overhand på høyresia av bilen, og latteren spruta over hele tverrforbindelsen. Æi nådde toppen av øya, og latterkrampa sendte meg rett til første nødstopp. 
-Hæhæhæhæhæhæhæ! hylte Likjepyet, mens vi gjennomgikk dagens møte. Vi kartla nøye fullstendig friske personer, og  gjennomgikk et vell av hysteriske følelser mens vi billedlig tegna ei tegning av livmora hennes som lå igjen ett ainna sted.
Vel inne på parkeringa på Jekta flirte vi fortsatt. 
Opp rulletrappa flirte vi fortsatt.
I rulletrappa la æi i forbifarta merke tell ei dame i motsatt kjørefelt. Svimlanes lik ho vi nettopp hadde hatt en seanse med. Ho rulla auan bakover i hauet, i tydelig misnøye med at vi kunne være så uforskamma å ha det så artig. La førr Guds skyld ikkje søstra mi se ho, rakk æi å registrere at æi tenkte, før Likjepyet satt sammenkrøpet i rulletrappa å brølte av latter... - Det e nok en kollega!!!! hylflirte ho. Veldig diskret...

På tur hjem den ettermiddagen hadde vi det fortsatt morro med de to sure damen vi hadde blitt utsatt førr. Æi e fortsatt svært takknemlig førr at æi ikkje bor i byen lenger, førr byen hadde ikkje tålt ei sånn som meg i lengden. Æi hadde heller ikkje tålt byen når æi no tenke meg om.
På bensinstasjonen på Andslimoen bestemte vi oss førr en burger, sultn som vi var blitt av hele opplegget. Vi åt inne. Masse fries og dressing, fett og palmeoljerikt. Mett og god gikk vi tilbake til bilen, og idet æi passerte bensinpumpa registrerte æi at blinklyset på førersia hang ut av karosseriet som auan på en overkjørt frosk. Ka faaan? tenkte æi, men høgt sa æi - Se! Se på blinklyset mitt! 
-Hæhæhæhæhæhæhæ!! hylte søstra mi, mens ho hang seg fast i den første og beste bensinslangen ho fant. Veldig diskret...

Bilen e dog ei ainna historie... 

Med livet som innsats.

Førr et par år sida gikk min bedre halvdel tell innkjøp av en Knert. Knerten e en såkalt Street Cruiser av aller beste plast-kvalitet fra Japan, og han gjør 50 km/t i medvind og slakk nedoverbakke. Han e svart, med et og ainna løst deksel og noen løse skruer, og han har sin helt egen sjarm der han står parkert medvinds førr ikkje å tippe over i lett bris.
   Vi har knerta litt i ny og ne - mest tell og fra jobb naturlig nok, men vi har også lufta han litt ute blant folk, sånn førr sosialiseringa si skyld. Han e ikkje sterk han Knerten. Han sippe litt i motbakkan, men om man sparke litt hardt i sida på han, så klare han det utruligste. Åsså spis han jo ingenting! Og i disse dager da bensin e dyrar enn alkohol, så e det helt greit at man kan kjøre tell og fra jobb hele sommern uten å måtte fylle tanken. Om man har beregna 4 ukers ferie innimella her...
I går skulle vi på tur, æi og han Knerten. Tanken var halvfull og vel så det, så æi slo på stortromma og satsa på en 14 km kjøretur tur-retur. Æi tenkte å vise fram gliset på Kobberyggen hjemme hos ho mamma og han pappa, sånn bare førr å erte på meg pappa. Æi vet han har lyst å kjøre litt han åsså, men han e lite begeistra førr at æi driv å kjøre den doningen, så han spør aldri.
   Æi la avgårde i fin-fint driv bortetter Steienveien korr æi bor. Her blei æi forbikjørt av en syklist, men tok ikkje det så tungt siden vi så vidt var kommet i gang med oppvarminga, æi og han Knerten. Gjønna sentrum gikk det åsså knirkefritt, med unntak av den gamle volvoen som hadde det så travelt uttaførr Postkontoret. Han tok ei forbikjøring akkurat rett før fartshumpen, og det syns æi var litt sprekt. Med tanke på 40 sona gjønna sentrum, og at æi nok sikkert lå i 40 rett før, så hadde han i volvoen god fart førr å komme forbi. Hadde det ikkje vært førr den stakkars fotgjengern som måtte legge på sprang, siden volvoen ikkje hadde sett han (æi lå jo tross alt framførr og sperra førr utsikta - tullingen!), så hadde han nok fått seg ett nydelig svev inn i rundkjøringa. Men takk og lov førr gammel god svenskfabrikat, det gikk ikkje så veldig hardt utover verken demper eller bunnpanne. Eller fotgjengern...
   Æi kom meg helskinna gjønna rundkjøringa. Ett pluss med Knerten e jo at uansett korr hardt æi prøve, kommer æi aldri tell å bli knipsa i fotoboksan som står i 50 sona. Sjøl ikkje den dagen dem sett inn kamera har æi nokka å frykte der. 
   Det var ikkje før æi sneik meg inn i 70 sona ved Setervatnet at det begynte å bli skikkelig spennanes. Her blei man forbikjørt av en Suv med vogn på tur mot varme Sverige. Rett før svingen. Det gikk fint, men siden det var en sving så brydde jo ikkje han seg med å legge seg over i motsatt kjørefelt. Det var jo tross alt farlig! Så det var den myke traffikanten - meg - som måtte vike, og legge meg helt over på veiskuldra, ja faktisk uttaførr asfaltert vei, førr ikkje å skrape opp den fine Kabe Royal Hacienda King Size-vogna. Evt havne under hjulan på vogna. Førr æi tulle ikkje når æi sei at hjulan på vogna var større enn Knerten sine hjul.
   Førr aille oss som e kjent langs E6 sør førr Setermoen, vet vi aille at 80 sona (visste du det? Ikkje 90...) starte ved innkjøringa tell Seternes, og slutte ett sted sør førr Fauske. Grusomt irriteranes førr alle de ferierende bilistan som tross alt har det jæklig travelt på kjøing tell ferien sin. Her lunta vi bedagelig avgårde i ekte fjordingfart, på god vei tell kaffekoppen æi håpa venta på Tyrihaugen. Æi passerte Bjørnstrøm, og håpa at UP hadde kontroll og at volvoen og Suven med vogna sto der. Og kom i samme farta på at det var søndag, og det har ikkje Politiet økonomi eller ressurser tell.
   Æi starta på stigninga fra Bjørnstrøm og opp mot Tyrihaugen. Om du noen gang har sykla der, vet du at bakken e seig og lang, og helt saint, æi kunne like godt ha sykla. Førr fort gikk det ikkje, men æi holdt meg over 40 om ikkje ainna. Da æi var halveis mellom nede og oppe la æi merke tell kavaleriet som kom bak, og regna fort ut at dem ville ta meg igjen før æi fikk svingt av E6. Så æi planla i god tid. Vel oppå toppen hadde æi fire personbila bak meg. Siden æi skulle svinge av tell venstre, la æi meg godt ut mot gulstripa, bremsa lenge sånn at dem skulle nå å legge merke tell bremselysan, og blinka meg tell venstre. Æi stoppa helt opp, nesten midt på veien førr å sleppe traffikken førrbi meg på mi høyre side (der e en bussholdeplass, sånn at det e go plass) og venta tell motgående bil hadde passert. 
   Så var det noen som prikka meg hardt på skuldra og ba meg kikke i speilet. I det æi legg Knerten over tell venstre, når æi å kikke i speilet bare førr i siste liten å oppdage den svarte Audien som overhode ikkje hadde skjønt at æi skulle av veien. Han trudde æi blinka han førrbi, og la bilen over i motsatt kjørefelt og peisa førrbi meg i - ja nettopp - 80! Og på mi høyre side hadde æi en ainna bil, som sto på fløyta og bremsa si. Og Knerten og Linda kunne blitt radiatorfluer, hadde det ikkje vært førr englevakta mi.
   Skjelven og førbainna stoppa æi mopeden da æi var kommet meg vel av E6. Æi sjekka at blinklysan virka - nokka måtte jo være galt, tenkte æi - bremselys hadde æi og hadde det ikkje vært førr at æi åsså hadde vakt med meg, hadde æi aldri kommet hjem igjen. Så du i den sorte Audien; neste gang du ser meg, vær klar over at om æi hadde fått tak i deg der, hadde ikkje du heller kommet deg hjem med det første! 
   Turen var bare halvveis over. Æi måtte jo hjem igjen, ikkje var dem hjemme på Tyrihaugen, og dermed ingen kaffe å få. Ei heller skyss... Æi roa nervan og blodpumpa, mota meg opp og lovde på tru og ære å takke de høyere makter når æi var vel hjemme igjen. Ut på E6 bar det igjen, og denne gangen med fandenivoldskheta hengende som en tordensky over hjelmen. Æi sørga førr å ligge i venstre hjulspor sånn at de bak meg ble nødt tell å vente tell kysten var klar før dem kjørte forbi. Første vogntoget som tok meg igjen la seg på hornet, jaga førrbi meg i midt kjørefelt, og Linda var nok en gang uttaførr asfaltert vei. Da han var vel forbi kom nestemann, og han tok det ikkje så tungt at det var en stakkar tell på moped i motsatt kjørefelt. 
   Æi kom tell venstresvingen før du kommer inn i 70 sona, akkurat der 80 sona starte om du kjøre motsatt vei. Den som aldri øke før Fausketraktan vet du. Her ser æi i speilet at en buss fra Bussring.no har det travelt, og han legg seg ikke lenger ut enn at han sneie Knerten som streve førr å holde balansen i vindsuget. Motgående trafikk stoppe nesten opp, og førr ikkje å lage ripe i lakken på bussen, eventuelt havne under, må æi nok en gang ut på veiskuldra. 
   No e æi altså kommet meg inn i 70 sona, og runde Setervatnet elegant. Men herifra tar æi boligfeltet så langt det går, før æi skrekkslagent rulle inn på gårdsplassen hjemme. 

Tell alle mine med-traffikanter; tusen takk førr at dokker gjør kjøreopplevelsen tell en mopedist oppkvikkende. Kem i alle dager kunne ant at det måtte så mye fokus og konsentrasjon tell førr å overleve 14 kilometer på moped. Gudsjelov at dokker slepp å tenke så mye dokker som kjøre bil.
   Og tell neste gang du ser meg på moped - vær klar over at æi no går tell innkjøp av et yyyderst lite mobilt hjelmkamera, og den filmen går rett tell nærmeste Lensmannskontor. Og denna lille reportasjen åsså...

   Takk for meg! 

På stylter.

No har æi aldri vært den store langrennsløpern. Ikkje e æi skapt førr fart, og postkassa har bedre balanse enn meg, sjøl etter at ho ble nedkjørt av traktoren her i fjorvinter. Men merkelig nok har æi ski. Og staver. Æi har åsså ett snowboard ståanes i garasjen. Miml kjøpte det tell meg med godt hjerte da æi runda tretti, æi vet ikkje helt ka han tenkte på, men mulig han hadde ett håp. Det står åsså ymse varianter av slalomski i garasjen, og ungan har alt som tenkes kan av vinterutstyr.
   No har æi vært så heldig å fått to glade og forholdsvis friske barn. Og begge to e veldig glad i en skitur eller fem. Helst i oppgått spor, med lys og masse folk. Akkurat der æi ikkje e så glad i å kravle meg fremover på ski. Lysløypa e laga førr Entusiastan syns æi. Dem som sprett opp av senga som ei brødskive opp av brødristern, storme opp i lysløypa og tar tikilometern før frokost. Før jobb...
   Sjøl må æi mote meg opp ett par dager i forveien. Æi kan gå på ski, det e ikkje det, men æi føle meg så jubelteit når æi blir så inderlig forbigått av 9-åringer på skøyteski. Æi kan nemlig ikkje skøyte. Det har æi aldri beherska, og den kunsten har æi innsett før lenge siden at æi ikkje blir å få tell. Etter tre meter med skøyting, snuble æi som regel og gruse nesen nedi snøen, fylle lommer og jakke med snø mens ellevern med snørr renn fra nesa. Og den pinligheta syns æi liksom æi kan spare meg. Spesielt når æi vet vi har Entusiaster her. Vi har nemlig jækli mange Entusiaster i Indre Snømengde!

Æi var så stor i kjeften her førr ei stund sia. Æi hadde låva ungan en skitur i lysløypa, og kryssa egentlig fingran førr skitvær og snøstorm den søndagen Turen med stor T var booka. Det var selvfølgelig en nydelig søndagsmorra vi sto opp tell. Nummer to sto klar med gamasjan på klokka halv åtte om morran, og nummer en var i matpakkelaginga allerede før æi hadde kravla meg opp i ull-longsen tell gubben. (Min egen var borte, og det hele resulterte i mye latter fra nummer to da han fann ut at mams hadde lomme på høna...)
   Vi gravde fram ski og staver fra boden i garasjen. Kikka på været og la merke tell at det var såkalt null-føre og snø i lufta. Æi konkluderte fornøyd med at æi nok hadde vært skikkelig lur da æi kjøpte smørefrie ski, både tell meg og prima ballerinaen. At minsten ikkje hadde smørefrie anfekta meg i grunnen ikkje, vi skulle jo tross alt bare tusle i hverdagstempo. 
   Vel oppe på stadion begynte det å snø forholdsvis tett. Æi traff en bekjent som var ute med sine to (eller kanskje det var tre...?) små, betydelig små forrestn. Vi slo av en prat mens vi rusla ut av stadion, men der skiltes våre veier i det min nummer to tok en rett venstre og langa ut i skøytestil (trur du det var flaut eller?) sørover. Mot Narvik. Æi og ballerinaen hang på som best vi kunne, men for kvær meter lugga det verre og verre i skian vårres. Var det antydning tell klabbeføre? Æi stoppa opp, tok av skien og skrapa dem rein, det vat jo tross alt smørefrie... Junior kom telbake og ræmja nokka om at to hundre meter lenger fram var det ett kryss og han visste ikkje kossn vei vi skulle ta... "Har han vært to hundre meter lenger fram?" tenkte æi, mens æi pæsa om at vi fikk se når vi kom dit. Om vi kom dit.
   Kvarteret etterpå hang vi over stavan mens vi lurte på om vi skulle fortsette mot Narvik, eller om vi skulle klatre til fjells. "Vi klatre opp der" mente junior og pekte. "Tenk korr lett det blir førr dokker som kan gå rett opp!" Trur du han var fornøyd med ressonemntet sitt! Og sånn ble det. Vi starta på den første lille stigninga. Men etter fire stavtak måtte skijæklan skrapes igjen, og ho mor sjøl begynte så smått å bli frustrert. Passelig forbanna var ho da ho fikk på seg plankan igjen akkurat i det en Entusiast ropte "UNNA I LØØØYPA!" og suste balansert og kontrollert forbi meg. No var det junior sin tur å plages. Det klabba under føtn hannes og, men heltemodig som han var sikta han seg inn på neste furu, og neste furu og neste...
   Litt lenger fram begynte oppstiginga igjen, og denna var ikkje av den enkle sorten. Siden vi hadde nullføre og nullgli gikk det ikkje å få tellfart før bakken, så vel halveis i bakken måtte vi innhente pusten alle tre. Junior mumla eitranes nokka om at han gleda seg tell vi skulle snu så han kunne renne ned alle de fordømte bakkan, men mor insisterte på at vi skulle gå løypa ferdig. Vi kunne jo ikkje snu no! Nesten på toppen snudde ungen, ropte "Sayonara!" og starta - jo nettopp - nedGÅINGA. Han fann fort ut at det var bære tull, det gikk fortar å gå opp, så han kom no etter, tapper som han e!
   Prinsessa begynte å miste motet. "Har vi gått langt no????" bælja ho mens ho sloss med staver i kryss, ei ski på foten og ei under armen mens ho skrapa febrilsk. "Njæææ," svarte æi, "en kilometer kanskje?"  "HÆÆÆÆ?" ræmja englekoret. "IKKJE MEEEER?" "Neppe" svarte æi.
   Nok en Entusiast kom forbi. Oppover. Han var nok femogsøtti-åtti år, og han hadde smurt skia sjøl. Han fordufta som dugg for sola som ikkje skinte, og bak han kom konemor nynnanes og smilanes mens ho smilte og nikka tell meg og mine. Det begynte å svikte i knær og mot, og æi lovde meg sjøl og ungan at når vi var på toppen, så skulle resten av løypa få ta seg en bolle. Vi skulle skrape ski og renne ned igjen tell det sa stopp. 

Da den første Entusiasten passerte oss for andre gang, snudde vi. 

Guttungen spytta i nævvan, skrapte vekk klabber og satte utfor. På ett eller ainna vis har han klart å få skien såpass fri for is at han fikk fart, for æi hørte jubelen langt nede i skogen mens æi sjøl stabba avgårde med synkende humør og djevelsk innstilling. Jentungen hadde det ikkje stort bedre, men ho slapp å bruke stavan før å komme seg framover. I nedoverbakken. Æi ble forbirent av nok en E. Og så tryna æi. Beskrivelsen fikk dokk i starten av fortellinga, så den orke æi ikkje å ta på nytt. 
   Vel (?) nede sto håpefulle nummer to å venta. Han hang over stavan som en proff, og det var bare sneipen som mangla. "Kan æi gå i forveien?" ba han så pent, og æi så ikkje nå grunn tell å nekte han det, gråtkvalt og utslitt som æi var. Og dermed fordufta han og ble borte i lag med de andre Entusiastan. Æi og Eldstehåpet kava oss fram, helt uten å snakke. Vi hadde ikkje pust tel å snakke. Skulle vi prate, måtte vi stoppe, og stoppa vi var det som om snøen limte seg mer fast i skien. Æi noterte bak øret at æi hadde en seks-sju cm klabb på tuppen faktisk, og æi så dermed ikkje at vi hadde nå hyggelig samtaleemne, så vi gav faen i snakkinga. Utrulig nok.
   Vi møtte en og anna søndagsgåer. Og ett par-tre Heimdalinger. Vi skimta krysset i det fjerne, og laaaaaaangt der fremme skimta vi også ræva på 130 cm liten gutt i fullt firsprang mot stadion. Men det var mange bakker og unnarenn å forsere før vi kunne tenke på oppløpet, så vi kava oss framover i taushet.
   Det gikk som det måtte gå. Vi hadde ikkje sett snurten av guttungen på aldri så lenge, før vi oppdaga han under ei furu på sida av løpa. Der satt han, oppløst i tårer og snørr, sliten og forkava, mens han gråt helt stille. "Næmenn? Har du skada deg?" spurte søstra omtenksomt. "Det tooohhook såå lang tiiiiihiiid før dokk kooohom at æi trudde dokk var døøøøø!" hylte han, og dermed måtte det trøsting tell før vi kunne fortsette innspurten. 
   De neste minuttan gikk på et vis. Guttungen var overlykkelig over at vi var i live, og at noen kunne kjøre han hjem, jentungen begnte å gråte da vi kom inn på stadion, og sjøl tok æi av meg skien og gikk de siste 100 metern av oppløpet tell fots. Arman verka, føten var som pudding, og sakte gikk det opp for meg at vi hadde brukt gode 90 minutter på 3 km død og pine.
   

No har æi lært meg å glaide ski. Æi har også lært meg at ser du en Entusiast i løypa, så e det garantert flere. Og æi har også erfart at man treng ikkje å skøyte førr å fylle innsida av jakka med snø.

Amen! 

vingeklippet...

Her om dagen ramla æi innom frisøren. Etter en knallhard kamp med hårbørsta og klokka, dreit æi i hele børstinga, stappa ett strikk rund såten, satte lua på og kjørte hardt og demonstrativt avgårde.
     "Klepp det av!" kommanderte æi, og så ble gjort. Han tok et grepa tak i hestehalen, og klepte 70 cm langt, stritt og motstandsdyktig hår av skoltn min. Æi minnes vagt dusken som ramla på golvet, og øyan hadde antydning tell fuktighet idet æi snudde meg førr å se etter om det virkelig var så mye hår som æi trudde. Det var mer. Om det betyr at håret var lenger enn æi trudde, eller at frisøren tok mer enn det som var tenkt, orke æi ikkje å spekulere i engang...
     Kort ble det. og sjokket var så stort at æi der og da bestemte meg førr å utsette farginga tell neste gang motet meldte seg. I frykt førr hjertestans ville æi ikkje satse penga på at knallrødt ville være en passende farge - i hvertfall ikkje akkurat den dagen.
     Æi møtte opp nyvaska og tørr bak øran på jobb på ettermiddagen. Første kollegaen kasta ett blikk på meg før ho utbrøt; "Ka HAR du gjort??" Og det var det. Ikkje ett ord tell. Ikkje ett blikk. Sjokkbølgen var fysisk, og ho har i ettertid ikkje kommentert nåkka som helst.
     Neste kollega hilste pent på meg da æi kom inn lagerporten, før han storma opp trappa etter meg mens han utbrøt; "Hardukleptdeg???VetJohndet??" Og det var da æi lurte på om det var John sitt hår æi så brutalt hadde fått fjerna...
     Det gikk slag i slag hele dagen. Den ene mente det var råstilig, mens den andre bare så vidt turte å se på meg før han kikka stressa ned i golvet mens rødmen bredte seg.
     Min eldste håpefulle var innom jobben etter trening.  Det må nevnes at ho i hele sitt liv aldri noensinne har opplevd mamma med anna enn en lang og sliten hestehale, helst med en grotesk floke i nakken som har tatt store deler av kvelden førr å gre ut. Jentungen utrykte sin misnøye på det aller kraftigste ved ett par anledninger. Æi nevne; "Det var ikkje direkte kledelig, mamma" og "Herregud, skal du gå sånn?" Det toppa seg betraktelig førr ho da en kunde på jobben gliste bredt og slengte tell meg i førrbifarta at "Dæven det der var tøft!" Skuddet kom brått og uventa, høyt og tydelig "Kofførr sei dem det, alle sammen, mamma??? DET E JO IKKJE SANT!!!"
     I dag  var det mye på samme viset. Ikkje en gang på bryllupsdagen fikk æi så mye oppmerksomhet, og mesteparten av kommentaran var fra folk æi ikkje kjenne en gang. Det var utbrudd som "Jesus! Hadde ikkje du langt hår?" korpå man hadde intelligente svar som  "Jo, det hadde æi...." En herremann i midten av åttiåran omtalte meg som "han høye herren der borte", og ei dame ønska å ta meg med "ut på kino førr å bli bedre kjent...." En anna mann mente han så likheta mellom meg og Jan Thomas - korpå æi åsså kunne bekrefte at æi ikkje har aids.
     Fordelen med langt hår når det blåser stiv kuling e at når du kommer inn, så ramle håret ned igjen. Når du har kort hår, så gjør det ikkje det - neida, det stivne tell av all sprayen, og står tell alle himmelretninger uansett kor vindstille det e blitt. Så spring man inn på do, fikse som best man kan, storme ut i butikken igjen, bare for å høre at; "Du e veldig tøff på håret, men e du sikker på at det skal stå rett ut her bak?"
     Det e veldig lettvint. 10 sekunder førr å sjølle ut shampo. 0 sekunder balsam førrdi man slepp, og 20 sekunder tørketid.  Etter 10 minutter står det alle andre veia enn det som meninga var. 
     Åsså har æi fått pannelugg. Og det har vært "pent" tilbakestrøket fra panna i hele dag - av praktiske årsaker. No i kveld huska æi på koffør. Den tok fyr da æi tente på røyken...

Filtrerer...

Vi kvinner e knallgode på filtrering. Sjøl har æi mange slags filter som ofte e i bruk ved forskjellige anledninger; Bullshitfilteret funke ypperlig når gubben starte kværna og æi høre ord som "bil, båt, motor, sag, værttøy" osvosv. Støyfilteret e perfekt å ha når gubben starte den samme kværna, samt når ungan tar løs og drep kverainner. Sorteringsfilteret sortere uviktig tull fra viktige ting, her snakke vi om fotball på tv kontra Hysteriske Furier, trening kontra sofa og øll, nye sko kontra værttøy tell gubben osvosv - æi antar du tok tegninga...?

     Æi havna i dialog med Hildegunn her i ettermiddag. Vi diskuterte filter, og da snakke vi ikkje om akvariefilter, luftfilter, oljefilter eller kaffefilter, nei vi tok førr oss sånne filter som vi ikkje forstår oss på. Sånne filter som vi ikkje visste eksisterte. Sånne filter som føkke opp litt i kverdagen, gjerne over ei viss tid, helt tell et glupt hode (helst gubben) spør ; "du haaaar sjekka filteret ja...?"
     Hildegunn og hennes gubbe hadde investert i ett sånt flott ventilasjonsanlegg i huset da dem bygde førr noen år sia. Det var sikkert kobla tell inni det "tekniske rommet" gubben insisterte på å ha, og som Hildegunn i dag omtaler som "boden" ... *knis*...
    Gubben reiste på utenlandstjeneste. Dem gjør ofte det her i Indre Troms. Han skulle være borte i lang tid, og Hildegunn satt hjemme med sine håpefulle, nytt hus og  flott ventilasjonsanlegg. Dem gjør ofte det her i Indre Troms... Så en dag begynte det å pipe i alarmen til ventilasjonanlegget. Hildegunn syntes det var en passelig frusteranes situasjon, og begynte så smått bli nervøs førr de lydan ho ikkje hadde den fjerneste anelse om kunne dukke opp i ett sånt anlegg engang. I fjorten daga sto det på, og lufta i huset ble dårligere og dårligere. Det var jo ikkje barebare å få gubben tell å kikke på det heller, han var jo i Langtvekkistan, og kunne lite gjøre der han satt med ett sikkert fullt brukbart og fungerende ventilasjonsanlegg.
     Fruen i huset måtte ta saker og ting i helt egne hender, og gjorde nettopp det enkvær husfrue med vettet i behold gjør; ho ringte etter fagfolk. Fagfolk kom, Fagfolk kikka, og Fagfolk nevnte filteret. Om ho hadde bytta det? Nei, Hildegunn visste ikkje engang at det var et filter der, langt mindre at det skulle byttes. Så Fagfolk bytta filteret, og tok seg brukbart betalt. Det e ved sånne anledninger man forstår uttrykket "regning med gaffel". Hildegunn kjøpte opp et lite lager med filter, og har heretter skifta sjøl...

     Linda derimot....

     ...hadde havari på oppvaskmaskina.  Etter uttallige utbrudd og innbrudd i maskinas liv og leven, fant ho ut at maskina var dau, og behøvde en behøring begravelse. Så ho prøvde etter aller beste evne å slå den ihjel. Mannen I Mitt Liv - heretter omtalt som MIML - mente det var unødvendig, og etter en hel torsdagskveld på hau neddi oppvaskmaskina fant han ut at filteret var tett. Det filteret som ligg i bunnen. Det filteret som e lett tilgjengelig når du har dratt ut den nederste skuffa. Det filteret som skal tømmes kvær uke. Det jævla filteret som Linda ikkje visste om! No vet æi om det, og huske på å tømme det kvær gang det begynne å lukte...
     ...hadde havari på vaskemaskina. Ho slo og skreik og tagg og ba om ny, men MIML var påståelig og mente han skulle reparere på den. Igjen.... Men denna gangen kunne det jo ikkje være børstan. Så etter en hel kveld på hue neddi vaskemaskina fant han; firehundreogtjue kroner i småmynt, ei neglesaks, en pinsett, to små stjerneskrujern og en pakke tyggis i filteret...
     ...hadde havari på tørketrommeln. Men etter en kort konsultasjon med MIML, samt en lengre diskusjon med ei god venninne av meg, fant æi kondensfiltert. Det ble læmpa sporenstreks inn i dusjen og spylt. Og om du nån gang har vaska en malekost, så vet du korr mye maling den kan inneholde, førr ikkje å snakke om vatn etterpå... 
     ...elske sin kjære Nilfisk, selv uten støvsugerposa fra Coopen. Men Nilfisken ble syk etter å ha slafsa byggestøv (det e nærligganes å tru at æi kunne ha kvælt MIML da...) en hel vinter. Etter en maydaytelefon fra MIML der han påsto å ha tatt livet av Nilfisken min, dro æi med meg hjem en skikkelig møkkaMelissa kjøpt på ett ikke-nevnt-sted-her-i-Bardu. Den fikk duge inntil MIML hadde reparert Nilfisken - han var jo så glad i å reparere. Nilfisken hangla gjennom hele våren og sommern, men klarte liksom ikkje å ta tell seg næring uansett kor hardt vi jobba. Det var da den skøt etter naboen i protest mot å støvsuge bilen, at æi skjønte at nokka var alvorlig galt. Så MIML åpna opp med kirurgisk presisjon. Han rengjorde og godsnakka, kjælte og skrudde. Sydde sammen igjen og testa - nei... ikkje faen at det ble nå action. Så snudda han hele herligheta på hodet og fant... - JO, HEPA-filteret. Som skulle skiftes kvært år. Og Linda klødde seg i hodet og påsto at "Njææææ - det lokket der har æi aldri sett...."  etter fire år....
Dustclub.com ble kontakta og nytt HEPA-filter ble satt inn. Og NIlfisken svømme nok engang rundt, lykkelig uvitende om all dritten den spis, mens mor har bestemt seg for å gjøre som Hildegunn;

Sjekk av alle filtre i hele huset ved nytt år. Og brannvarslerbatterier. Og batterier i samtlige vekkerklokker. Og pakninger. Og rør. Og  sotluker.

...eller, vent litt...!
MIML må.

      

 

...igjen...

Man skal aldri ødelegge ei skikkelig god historie med sannheta, men æi sverge på at detta e sant! Om historia derimot e så god, blir opp tell dokker andre å avgjøre, men æi risikere æra og stoltheta mi med å legge ut detta tell spott og spe førr alle, så ha no i allefall medlidenhet med meg.I frykt førr å bli gjenkjent i diverse situasjona akte æi ikkje å gå ut med verken dato, dag eller navn på nevnte personer. Men æi kan si så mye som at...

...på torsdag kom æi ramlanes inn hjemom etter en lang arbeidsdag. Jentungen var bortreist, guttungen var fordufta inn i DS'ens verden, og Miml lå (som vanlig) i horisontalen under bilen og skrudde av den ødelagte drivknuten. Det var den dagen æi skvatt så jævlig da sola gimra med sin tilstedeværelse, og VårHerre hadde kødda med termostaten i Indre Mggholl, så det var varmt som i en bakerovn. Varmeste pinsa i manns minne om æi ikkje huske feil. I Nord-Norge vel og merke. Og vindstille! For èn gangs skyld. Velkommen tell Utsatte Steder!

Miml hadde virkelig ikkje løst å ligge under en bil. Det var som utgjort korr ho beit den mygga, og det var som utgjort at det skulle være så varmt! Men drivknuten måtte av, og ny måtte på, så det var bare å smøre seg inn med tålmod og myggolje og skride tell verks. Fruen i huset skulle være tantehjem og dermed passe niesa, så ho var det ikkje mye hjelp i.                                                                                                                                                                            

Undertegnede skulle benøtte seg av anledninga når søstra likevel var innom. Det var fullt i søppeldunken, og det fløt med tørkepapir, oljete tørkepapir, små dingser og duppeditter rundt hele inngangspartiet, så før søstra fikk lov tell å kjøre hjem måtte ho pent stille opp som søppelkjører. Såpass burde det være - æi skulle jo tross alt passe dattra!  Miml hadde sånn i førrbifarta en times tid tidligar ræmja nåkka om "Esso... blablabla... olje... smøring...blabla." du vet no oss kvinnfolk, og dermed strøkke på dør. Æi bet meg no ikkje så hardt merke i det. Som vanlig....Det æi faktisk bet meg merke i det var at alt det "Esso... blablabla... olje... smøring...blabla." hadde tatt så lang tid, og det burde det jo absolutt ikkje gjøre. Her skulle det jo væres barnevakt, tross alt! Koffør æi på død og liv mente at æi trengte han tell det, står førr meg den dag i dag som et mysterium...                                             

So far,  so good. Lillepyet dundra avgård med søpla mi, Linda var såre fornøyd etter å ha fått rødda opp og bidratt littegann i hvertfall, og den minste ungen var i seng. Siden det var sånn godvær, kosa ho seg på veranda med kaffe og godbok (Nysj! Æi prata i telefon...) og ante absolutt fred og ingen fare.                                                                                

Så kom Miml hjem. Han romstert nå frøktelig, og tellslutt innså han sine letebegrensninger (?) og kom fortvila surranes tell meg og lurte fælt på om det var han som hadde mesta grepet.  Om æi hadde sett de bildelan han hadde strødd (?) rundt seg på papiret og oppå søppeldunken? Og Linda lukta lunta... Njaaa, ho hadde no i hvertfall rødda nå papir....? "Med en stålring oppå???" spurte Miml. "Njæææ, det var vel snarere nå søppel...?" "Og på den ringen var det en (her huske æi ikkje ka han kalte det...)?" Njææææ... var det?" spurte Linda. "Jaja, finn det no bare fram du, så skal æi fikse bilen ferdig." sa Miml.

"Njæææææ...." sa Linda. "No har det seg sånn at lillepyet har kjørt med søpla."

"Hæ?"

"Ehhhh.... har fått det avgårde tell deponiet...."

"Har du kasta bildelan mine?"

"Njææææi......"

"IGJEN????"

Og det var da det demra førr meg.... Uten at æi treng å gå inn på det nå nærmere. Enhver med bensin på tanken skjønne vel den...             

Miml tok seg først en tur rundt garasjen. Så en tur rundt uthuset. Og deretter litt oppi skogen, litt nærmere naboen. (!) Så kom der et brøl.       

Da han rolig og avbalansert kom tellbake såg han meg djupt i auan og nevnte nokka om at "NO E DET FAEN MEG DIN TUR Å LEITE I SØPLA!!!" Og korr vanskelig kunne det være liksom, tenkte Linda, og bukket og nikket og satte seg i blen og kjørte. Tell søpla.                                                                                                                                                      

Mens æi satt der og gremtes på vei tell deponiet gleda æi meg jo voldsomt tell å ringe lillepyet førr å spørre kossn container ho hadde kasta sekken i. Lillepyet mente det ikkje kunne være mulig det æi hadde gjort, men æi trur æi klarte å overbevise ho om at; jodda, det e mulig! Mens æi da med ho på tråden (og naoen hennes) kikka nerri den aktuelle containern og nevnte at æi ikkje så den aktuelle sekken, mente ho jo at det ikkje kunne være mulig! Æi klarte ikkje å overbevise ho denna gangen. Vel viss om at overvåkningskameran hadde zooma meg godt inn, kikka æi meg rundt førr å se om nån andre såg meg. Så klatra æi inn.        

Dypt inne i containerns mørke sto man. Det lukta friskt av brukte bleier, bind og råtne bananskall, og æi e helt sikker på æi hørte beboeran pipe nå hemningsløst i det æi trødde nerri en sekk full av spennende artikler. Den nyervervede Tyrkia-skjorta mi av merket Bench tell flerogtjue kroner hadde allerede gått i glømmeboka, og de bare tæran mine inni sandalan protesterte av skrekk. Men man hadde ikkje tid tell å tenke verken på fæsjn eller føttern. Finn sekken og kom deg ut! skrek stemmen i hodet.           

Akkurat da titta et hode inn i containern. En av bygdas finere fruer sto å kikka på meg med et fårete uttrykk i auan. Sånn som ho, tenkte æi, sånn har æi åsså løst å se ut når æi blir åtti. Alltid nyfrisert og velstelt i tøyet, med ei holdning som sei at - Jodda, æi gjorde virkelig jobben min under krigen, æi åsså!                                                      

Men æi trur ikkje det var krigen ho tenkte på da ho såg meg. "Hei!" sa Linda. "Blam" sa det idet bildøra tell kjerringa slo igjen og ho rusa motorn og kjørte avgårde i ei helvetes fart. Mulig at ho hadde det travelt med å komme seg hjem så ho kunne ringe nån... Æi fant i alle fall aldri sekken. Æi fant den andre - den med den årntlige søpla i, men ikkje den som var verdt gull og Mimls tilgivelse. Det nekte åsså lillepyet å tru på. Og æi e tilbøyelig tell å være enig. Korr kunne den liksom ha gjort av seg?                      

Klokka var blitt myyyye da æi kava meg ut av containern. Vel vitende om at Rema stenge klokka ti, måtte æi innom førr å kjøpe kaffe, melk og brød sånn at æi og likjeknerta som sov i tantehuset kunne overleve en tidlig start dagen etter. Så æi børsta av med potetskrell og gamle våtservietter, satte meg i bilen og stormkjørte tell nevnte kjøpesenter.    

Æi storma gjønna Rema, redd førr at nån skulle få ferten i meg. Kjøpmannen sjøl dukka opp, og hadde merkelig nok tid tell å slå av en prat med meg. Da for det en faen i meg, og førr å komme Miml i forkjøpet, knakk æi sammen og tilsto på stedet! Kjøpmannen sto og kikka lattermildt på meg mens det bredte seg et medlidanes uttrykk i fjeset på han. Stakkars mann, sa uttrykket, og hele stoltheta mi protesterte og hylte "ka faen mene du med det?" mens ydmykheta mi nikka og joa, og svarte "jepp." 

Linda kom hjem. Slukøret og forbanna på seg sjøl tilsto ho førr Miml at delan var borte. Miml smilte, kyssa meg i panna og trøsta så godt han kunne, kjæreste mannen min.

"Det e'kje så farlig.... Æ fant ut at dem ikkje passa likevel" sa Miml.

Takk for oppmerksomheta!                                                                                                                                   

 

Siden sist...

...har det ikkje skjedd nokka revlusjoneranes i grunn, men litt morro har man da fått med seg.

Her om dagen hang mor og svetta over gryta på kjøkkenet mens MIML nøt friheta i godstolen forran tven. Ungan svirra rundt som kun unga kan gjøre, og husflua hadde tatt vinterferie, så den surra i ring på rygg på kjøkkenbenken.
   Plutselig kom det et GISP fra spisestua, så ett nytt GISP etterfulgt av et KLANG og ett VRÆÆÆL! Og ei mor med instinktet i orden vet når GISPet og VRÆÆÆLet e alvorlig, og mine instinkter e for tida helt upåklagelig. Inn på kjøkkenet kom minsten, blek og vettaskremt og fullstendig oppløst i smerte og tårer. Fra høyre tommel strømma blodet, det dryppa ned på armen, videre ned på skjorteermet for så å lande i små plask på golvet. 
   Urinstinktet slo tell hos mor, ho røkka ungen tell seg og holdt handa tell ungen over vasken på kjøkkenet. Det nyvaska golvet måtte berges, og deretter tommeln. "Ka i svarteste har du holdt på med?" "Ææææhæææi skuuuhuulle bære sjeeehekke om den va kvaahaass!" hylte minsten men tåran spruta. "Ka da?" lurte mor på. "Loooohommekniiihiven min væll!" ræmja ungen. "Var den det da?" spurte mor. "Jaaaaaa - æi døøøøøhøøøøør!"
   Det var da man oppdaga alvorligheta. Kuttet var dypt og langt og på en så liten tommel var det nok litt i overkant med smerte for en syvåring. "Detta må syes" mumla man for seg sjøl, mens man ræmja tell MIML om å ta over middagslaginga. Den eldste sprang rundt seg sjøl, redd for broren og en smule blek om nebbet. Vi fikk tulla en klut rundt tommeln, lagt press på (til ungen sin smertefulle fortvilelse) og så tusla man inn på badet for å få oversikten.
   Oversikten var grei, kluten kom av, minsten hylte, eldstejenta brakk seg og storma ut, og mor og minsten satt alene på badet med en tommel som måtte opereres. "Kommer detta tell å bli ooondt?" lurte minstemann på. "Ikkje verre enn det allerede e" svarte mor. "Koffør e du så siiihiint, mamma?" spurte minsten. "Æi e ikkje sint, men akkurat no må vi fikse detta, så kan æi trøste ætterpå." Kommer æi tell å dø?" "Nei." "Kommer tommeln tell å dette av?" "Nei, men det var jaggu ikkje langt unna! "
   Fire sårlukkestrips senere, en bandasje og litt teip, så sto tommeln rett tell værs, ungen var kvalm og elendig, eldstejenta lå på sofaen og prøvde å svælle ned, og far.... han satt nok en gang i gostolen og kikka på tven...

   I den førbindelse syns æi det e på sin plass å nevne den gangen minsten kom hjem fra skolen etter å ha diskutert barnefødsler. Om det var i timen, eller i friminuttet det skal være usagt, det kunne like gjerne ha vært nokka han hadde grubla på over lang tid.
   Det skal sies at i hele sitt tenkende liv har minsten alltid ment at en gang skulle det bli hannes tur tell å bli pappa. Det nevnes små strofer som "når æi blir pappa" "når du blir bæstemor" "når mine unga" osvosv, så det har liksom alltid vært en selvfølge at ungen skulle ha sine egne unga en vakker dag. Han e syv...
   Denna nevnte dagen skalv underleppa litt ekstra da æi spurte kossn skoledagen hadde vært. "Du mamma, æi trur ikkje at æi kommer tell å bli pappa nån gang..." Sørgmodigheta var tell å ta og føle på, og æi spurte om han hadde ombestemt seg, skulle æi ikkje få bli bestemor likevel? "Du mamma, det e visst væææældig ondt å få unga, og æi... æi... ehh... æi e ikkje så vældig glad i smerte...." 

   Når vi no e inne på den ungen...
   En vakker tirsdags formiddag ringte telefonen min. Æi var på jobb som seg hør og bør, og ungan var på skolen. Det var kontaktlærarn tell minsten som ringte, og mor stålsatte seg øyeblikkelig.
   Kontaktlærarn kunne informere meg om at min håpefulle og kompisen hannes hadde hatt det litt i overkant moro på guttedoen ett friminutt. Istedet førr å ta opp den dorullen som nån andre hadde kasta i do, så fann ynglingen ut at han skulle skjølle den ned. Og så ble gjort. Fem gang.  Seks gang. Og da doen var full, rant det naturlig nok over på golvet, og ut over hele rommet. Og ungen jubla og hoppa og plaska.
   No va det ikkje sånn at lærarn var nevneverdig førbainna, snille damen, men ho ville jo selvfølgelig at æi skulle snakke med ungen om at sånt ikkje var greit, og lære han forskjellen på rett og galt. Joda, æi la meg langflat, og lovet å prate med ungen, samtidig som æi foreslo å komme ned på skolen og rødde opp i dritten. Det var ikkje nødvendig, hele administrasjonen hadde allerede vært i arbeid førr å få åpna klosettet, og parkettkosmetologan hadde vaska og flidd. Ingenting var ødelagt, og takkoglovførrdet!
   Man brukte jo resten av arbeidsdagen på å gruble på kossn man skulle ta opp detta med gutten uten å bryte ut i krampefliring. No har det seg sånn at den nevnte tirsdagen skulle ungen  på trening rett etter sfo, så æi kom ikkje tell å møte på han før etter at han var ferdig, sånn rundt halv seks. Så æi hadde goood tid å gruble på, og ungen hadde gooood tid å grue seg på...
   Æi parkerte gliset på parkeringsplassen uttaforr hallen da ungen var ferdig på trening. Og æi venta. Langt om lenge kom Jupiter ut av hovedinngangen. Han visste godt korr mamma sto parkert, han kikka på bilen og begynte å subbe seg mot parkeringa. Det var helt tydelig en sterkt preget og passelig sorgfull herremann som slæbet sine ben efter sig  i snøen. Arman hang rett ned, som på ei gorilla, og han kunne omtrent klø seg på anklan uten å bøye seg ned, så lut var han i ryggen. Han heva ikkje hodet engang da kompisen sprang førrbi, og det var da æi skjønte korr inderlig han hadde grua seg tell å treffe meg den dagen.
   Minsten satte seg inn i bilen og kikka håpefult på meg da æi smilte og sa "Hei!". Åhhh - kanskje mamma ikkje hadde fått den forsmedelige telefonen likavel? "Har du nokka du har løst å fortelle meg?" spurte æi.
   Det ble stille. Og så begynte de små skuldran å riste merkbart under dunjakka. Han fikk tenke seg om så lenge han trengte, mor venta tålmodig. "Mamma, ææææhæææiii syyyns så fryyyyktelig syyyhyynd på vaaahaskedamaaaa!" gråt minsten, og all oppdemma fortvilelse kom i ett eneste hyl. Og mor var såre fornøyd - gutten hadde lært leksa, og attpåtil viste han stor anger og masse omsorg. Da bobla mammahjertet av stolhet.
   Man har lært at det kan lønne seg å vente med å kjefte, og heller la det modnes. Det kommer som regel det aller beste ut av det tilslutt:)

Linda i angrep.

No skal æi begi meg ut på regelrett nedslakting, hets og hån. Det e jo i tiden å ytre sin meninger i alle typer media, og det e jo absolutt en slæger å sette hjemme i sofaen sin å snakke tøv og tull og kaste skit om folk man kanskje aldri har snakka med. Så no skal æi gjøre det samme, med ett unntak; æi skal angripe nokka som æi i absolutt aller høyeste grad kjenne tell.
   Med fare for å bli hetsa sjøll, og med fare for å bli slått ned på gata av ho oldemor med veska, så skal æi no komme med noen sannhetens ord om Coop. Så tell alle dokker Cooperative der ute; stopp lesinga øyeblikkelig, eller les på eget ansvar!

I vår bestemte vi oss endelig - vi skulle øke kvadratmetern på huset og bygge ut. Det har vært på planleggingstadiet i masse år, men dørstokkmila har regjert litt, som i mange andre hjem æi vet om.
   Det e ei sinnsyk papirmølje som skal surre i gryta lenge før du faktisk kan starte å bygge. Æi nevne byggesøknad i ørten eksemplara, gravemeldinger tell Hvermannsen og helt ned tell Kina, papirer tell banken, flere papirer tell banken, innhente tilbud fra snekkere, tegninger tell de nevnte snekkeran som har tatt på seg jobben, innhente tilbud fra maskinførera, elektrikera og murera. Når alt e i boks kan man starte herligheta.
   Det e også på sin plass å innhente tilbud fra trevarehandeln, og vi bestemte oss ganske fort førr å bruke de vi hadde i nærområdet. Mest av praktiske årsaker som reklamasjon, bytte og frakting, men også førr å støtte det næringslivet vi har her i Indre Veiskade. Så vi fikk ei material-liste fra snekkermannen, og gikk tell Byggmakker og Coop Byggmix.
   Vi fikk e-post etter tre små dager fra Bygmmakker. Ei lang liste med det vi skulle ha, pent summert nederst med en sum som ikkje var avskrekkanes. Så vi venta i spenning på lista fra Coopen.


      Og venta...

   Etter ei tid tok vi kontakt for å sjekke status før vi reiste på ferie. Status; negativ - ingen hadde tatt for seg lista enda. Den rette var på ferie, og han som skulle gjøre jobben i hans sted var ikke tilgjengelig for kommentar... eller nokka sånt. Men dem skulle starte no.
   Så vi dro på ferie. Og ble borte ei stund.

   Da stunda var over var det fortsatt ikkje kommet livstegn fra coopen. Så vi ringte igjen, bare for å få tell svar at dem ikkje hadde hatt tid tell å se på saken. "Neivel - vi kjøper matrialen over veien vi. Hos konkurrenten dokkers. Så slipp dokker den inntekta på gode 200 000..." nevnte MIML høflig, og la på.
   Og det har vi gjort. Vi har henta alt vi trengte og ikkje trengte hos Byggmakker. Og regninga blir bare større og større, og Ann Elise gliser bredere og bredere for kvær gang vi ramle inn der.
   Men så dukka det opp en sak. Vi har visst et teit tak. Det har større spenn enn godt e, og vi må derfor ha 2tom9 istedet for 2tom8 i bærekonstruksjonen i takhimlinga. Førr himling skal vi ha - vi var så jævlig dum at vi lovde unga takvindu på soverommet - uten å sjekke prisen først. Jaja, man lærer så lenge man lever, og siden vi først var i gang, så tok vi i og bestilte fire takvinduer. Fra Byggmakker. Og det fikk vi. Så no skal æi få takvindu i stua også...
   Men det var ei avsporing. Feilspikring. Vi må altså ha 2tom9, og det e ikkje lagervare av en eller anna grunn. Byggmakker var peise ærlig tvert og sa det som det var - dem kunne ikkje skaffe. Så vi måtte heve hodet og ringe tell Coop - igjen. Enda så lite løst vi hadde. Æi slapp:) Det var MIML som ringte.
   Joda, coopen hadde ikkje på lager dem heller, men dem kunne skaffe, Bilen skulle faktisk komme i midten av neste uke, og da skulle matrialen komme. "Flott!!" sa MIML, og bestilte alt vi trengte.

   I går kom snekkeran igjen, tidlig på'an som dem alltid e. Sjøl sto ho mor i dusjen på det gitte tidspunkt, og hadde helt glømt av det golvet som på mirakuløst vis hadde vokst fram ved badvinduet. Ho ante ikkje ordet av det før det stakk tre snekkermanna opp uttafor vinduet, alle opptatt med å se en heeeelt anna vei enn inn i dusjen. Æi dro på jobb med sjampo i håret den dagen.
   Nok ei avsporing. Feilsaging. Snekkermannan skulle lage tak. Limtredrager og bjelker og søyler og æi vet ikkje ka alt dem trengte. Limtredragern hadde kommet dagen før, 2tom9 var ikkje kommet, men underveis antok vi.
MIML tok en telefon tell Coop førr å sjekke status på bilen.
   Coop tok ikkje telefonen. Det var magisk. Akkurat som om dem sprang og gjømte seg der inne - "Den som ikkje har gjømt seg no, må ekspedere!" Så vi måtte jo ringe tell privat mobil tell den ene stakkarn som jobbe på Byggmix og etterlyse planken. Og vi fikk følgende tell svar "Neeei, vi kan ikkje skaffe 2tom9."
   Og det hadde dem altså ikkje tatt seg bryet med å informere oss om førr ei uke siden da detta ble bestilt.

   Veggan står no der. Golvet ligg der. Snekkeran vente på et mirakel, og sjøl vente vi på snøen.

 

   Når æi no e i kjæftinga;
   Førr tre år siden kjøpte æi meg ny støvsuger. En sånn avansert limegrønn NIlfisk som åler seg bortetter golvet mens den slurpe som en anna algespiser. The Green Monster. Det var nokka med ett allergifilter også, så Linda åpna pengeboka og kjøpte fisken. For toogetthalvttusen. På Coop Elektro. Æi kan bare nevne katta i sekken...
   Tell dags dato har det ikkje vært mulig å skaffe riktig type støvsugerpose tell vidunderet. Æi må jo innrømme at æi fikk med en pose på kjøpet for tre år siden, men etter det har det ikkje vært å oppdrive. Æi har tell tider faktisk tømt jævelskapen for hand. Med ei spiseskje. (Har i ettertid fundert på koffør alt som samles i en støvsugerpose blir grått... musegrått) Og coopen skjønne ikkje bæret. Dem klare ikkje å forstå at når støvsugern min hete Nilfisk Compact 230, så hete den ikkje Nilfisk Compact  210 eller 220, og at æi må ha pose tell 230. "Men 220 eller 210 e jo så lik" påstås det, men det hjelpe jo ikkje når den faktisk ikkje passe. 


   I forrige uke skulle det kjøpes støvsugerposa, og æi skulle kjøpe ny slange tell The Green Monster. Slangen hadde beslutta å skille seg fra fisken, og følgelig virka ikkje monsteret som det burde. "Best å kjøpe ny slange" mente MIML - han skulle operere fisken  for meg. Så Linda manna seg opp og tok rulletrappa opp tell andre etasje på Coop, tulla meg inn tell elektroavdelinga og huka nærmeste mann før han fikk gjømt seg. 
   På spørsmål om han kunne skaffe ny slange, fikk æi et hånlig og nedlatende svar om at det nok var best å kjøpe ny støvsuger. "Kommer ikkje på tale!" svarte undertegnede, "æi syns faktisk at en støvsuger tell den nette sum at toogetthalvtusen skal overleve litt lenger enn tre år!" Ja, da måtte det være en skitstøvsuger æi hadde kjøpt. "Ja kanskje det" svarte æi. "Den var jo kjøpt her..."
   Vedkommede fant ikkje kommentaren særlig humoristisk. "Du får ta med deg støvsugern hit" sa han, korpå æi spurte om koffør æi måtte det? Jo, det var for at dem skulle vite ka det var slags støvsuger. "Jammen, det har æi jo fortalt deg! Det e en Nilfisk Compact 230!" Nei, han måtte ha støvsugern opp dit.
   No begynte humøret mitt å avta, og æi ville vite koffør han på død og liv skulle ha meg tell å kjøre hjem for å hente maskina når æi med 100 % skråsikkerhet kunne fortelle ka slags skit æi snakka om. Og dessuten skulle æi jo betale for slangen, og da måtte han vel kunne bestille den uten å krangle med meg?
   Enden på den visa var at æi ba han drite i slangen, gaffa ville fungere vel så bra intill æi fikk kjøpt meg ny støvsuger en anna plass... og teipa tranten hannes med den nevnte gaffaen.


   Men så var det den posen da. Det skulle han i hvertfall hjelpe meg med. Æi forklarte i klare ordelag at det ikkje nøtta å prøve de som dem hadde henganes på veggen . Han måtte bestille opp akkurat den typen æi ba om, hvis ikkje ville den ikkje passe. Æi hadde jo tross alt prøvd på 20 posa i løpet av tre år... og såpass forventa æi faktisk når æi tross alt hadde handla monsteret hos dem. Æi var lei av å måtte klippe pappskiva tell førr å få tredd posen inn i støvsugern.
   Det var da vel ikkje nødvendig å bestile opp nytt?? Dem hadde jo tell både NC 210 og 220? "Ja, fint førr dem som har en sånn" svarte æi, "men min hete faktisk 230!!" "Jo, men det e det samme!" sa han.
   Jommen sa æi smør... æi måtte klippe tell den jævla posen nok en gang, og æi glede meg tell den dagen æi skal skifte pose, førr da skal krattindianern på coopen få hjelpe!

   Æi skal være den absolutt første tell å gratulere Coop den dagen dem tar seg en bolle, les; legger ned. Førr det blir dem å gjøre. Når han Yngve har kjøpt tomta dem parkere på...
    I mellomtida sett æi ikkje mine føtter innaførr den bedrifta, anna enn hvis æi må på apoteket. Og det e sjeldent. Eller på polet. Noe som kan tenkes å være litt oftere...

På to hjul i svingan

 

Pappan min jobbe i militæret. Det har han gjort så lenge æi kan huske. Først var han vernepliktig, derifra gikk han tell å bli grenader, og hadde sånn fin grønn uniform. Æi var ikkje gamle tøtta da æi satt i trillevogna og henrykt ropte "Heia pappaaa!" tell alle i grønn uniform. Muligens tell mamma sin store gremmelse når æi tenke meg om.
Etter endt grenadertjeneste gikk gamlingen over i det sivile. Og der har han vært siden.

 

Pappa tok med meg og mitt yngste avkom på fjelltur i skytefeltet en vakker og forblåst vinterdag for noen år sida. Langt oppi fjellet dro vi en tiiidlig mårrakvist, auan glippa så vidt hos minsten, men han sperra dem fort opp da han så at BV'en sto å putra på yttersida. Enda større ble lykken da han fikk sette framme og mora ble henvist bak på et trangt og hardt klappsete.
En sånn sak (beltevogna altså) klatre faen meg verre enn ei geit. Æi må innrømme æi var skjepisk da ho vandra loddrett opp en snøskavvel, og minsten satt rak i ryggen og holdt helt kjeft. Det e det sjeldent han gjør, det må påpekes, men denna gangen kom det ikkje en lyd, anna enn i buksa.
Bestefar var en smule forbausa over enkeltes reaksjon. Han har aldri vært vant tell at æi har vært stille, og på langt nær avkommet mitt. Denna dagen var nok en av de roligste arbeidsdagan mannen hadde opplevd på lange tider.
Det var en opplevelse som satt i lenge etter at vi parkerte og skifta undertøy.

 

Fadern skulle passe på minstemann et par dager etterpå. Dem hadde avtalt nok en kjøretur, men denna gangen i pick-upen som fadern hadde tell disposisjon. Det e en fin pick-up må vite. Toyota kan det der med å lage fancy, men kor brukelig den var tell den jobben pappa skulle ha den tell, det kan jaggu diskuteres den dag i dag. Bare spør han sjøl når du treffe på han...
Ynglingen forsvant med bestefar og bilen. En kjøretur som visstnok ble både opplysanes og interessant. Alt dem snakka om vet bare fuglan, men litt innføring fikk man da etterpå. Heldigvis.
Minstemann spurte og grov, og bestefar forklarte og gestikulerte etter beste evne. Det var ikkje tell å komme ifra at dem diskuterte den fancy bilen, og bestefar klarte jaggu å overbevise barnebarnet at bare bilen fikk nok fart, så kunne den slå ut flapsen og flyge. Det var litt av en bil, hadde minsten ment, hellig overbevist om at bestefar snakka sant.
Bestefar kom og avleverte ungen sent på ettermiddagen. Sjøl sto æi klar tell å ta i mot han, spent på å høre korsn dagen hadde vært. Ungen skvaldra i vei, søkkanes fornøyd med opplevelsan og de flotte og troverdige løgnhistorien tell bestefaren.
Æi må innrømme æi skvatt da fem-åringen henrykt utbrøt "Mamma" Visste du at pikken tell han bestefar har flæps??? ...Takk for opplysninga.

 

Når vi no nevne ungen og transportmidla. Han har en egen evne tell å gjøre kjøreturen mer minnerik enn godt e. Som den gangen vi cruisa i gode 95-100 på vei tell enn eller ainna plass. Det var ikkje ett menneske å se. Ikkje ett dyr. Ikkje en bil. Ikkje en lyd!
"FOTOBOKS!!!" ræmjes det plutselig fra baksetet. Guttungen klamre seg fast tell seteryggen på førersetet, riste i seteryggen og skrik inn i øret på faren som selvfølgelig står på bremsa! Det var selvfølgelig ikkje en fotoboks i mils omkrets, og ungen strofna av latter.

 

Vi huske også den gangen mamman min kom tell Evenes førr å hente oss etter en tidligere omtalt Tyrkia-tur. Ho mamma slo ikkje på cruise-kontrollen, verken den påmonterte eller den mentale. Det ble en ujevn kjøretur. Med en allerede reiselei femåring i baksetet gikk det som det måtte gå; første spy-stopp i Bogen, neste i Lavangen. Da vi kom tell innkjøringa tell skytefeltet på toppen av Brannvoldbakken vrengte magen seg på nytt, og undertegnede fikk ungen ut i fart. Her overtok MIML, og holdt og støtta lillingen så godt han kunne mens ungen tømte magesekken i grøfta.

"ÆÆÆÆLG" ræmja minstemann, og pappan trøsta. "ÆÆÆLG!" fortsatte ungen, og pappan fortsatte trøstinga. "NEEIII! ÆLG!" bælja gutten, og pekte på myra framførr oss mens innholdet i magen ble sentrifugert og kom ut. Der sto skogens konge, stiv av skrekk, med roterende øra og aua som rulla i hodet av ren forskrekkelse.
"Ælg" sa vi.

 

John svarer telefonen

Her en kveld ringte det i fast-telefonen. Vi e ikkje vant tell den lyden, det e stort sett bare svigers som ringe dit. Kanskje e dem kjip, ikkje vet æi, men uansett, alle ane uråd når det kime i fast-demonen. Jentungen kom på i samme farta at det var noen som hadde ringt tidligere, og dem skulle snakke med meg.
   Mannen I Mitt Liv så sitt snitt tell å ta seg av sællarn - som det tydelig sto i displayet. Joda, vi har lagra samtlige sællernummer ætterkvert som dem har plaga og mast, så no e det ikkje èn eneste sæller i landet vi ikkje har i kartoteket.
   Lykkelig uvitende om utfallet lot æi MIML svare telefone, tell tross førr at vi visste at den var tell meg. Ungan stirra spent på pappa - stolt som små rompetroll av tøffe pappan sin.
   Og følgende ble sagt;

John;    "Hallo?"
Sæller; "Hei, mitt navn er Even Benløs, og jeg skulle gjerne ha snakket med Linda Helene Kvendbø...?"
John;    "Ho har fløtta!"

Her sitrer guttungen av undertrykt latter, og jentungen stirrer himmelfallen på meg.

Sæller;  "Akkurat. Ja, kanskje du kan hjelpe meg da?"
John;     "Neppe - men du kan jo prøve"
Sæller;  "Jeg ringer fra Foreningen mot rusmisbruk, og skulle gjerne....."
Her avbryter John indignert; "Jah, akkorat!! Det var nettopp det ho starta med, så stakk ho av ætterpå!!!"
Sæller;  "...!.... eeeehhhhhhhh....akkurat?"
John;    "ADJØSS!"

Linda;   "ATDETVARSADU??"
Ungan hylte av lenge opparbeida latter, og MIML gliste så fornøyd. "Tenke det var avvisninga si det!"

Ka kan man si?

Linda og fredag den trettende

Æi har egentlig aldri tenkt over det. Æi e ikkje overtroisk. Æi trur ikkje på spøkelser med mindre dem hoppe på meg - og jadda, æi har faktisk møtt ett, men det visste æi ikkje da... Så fredag den 13 har egentlig aldri vært nå ainna enn nok en siste-arbeidsdag-før-helga-dag...

Inntil i dag...

Æi koke meg som regel ei kanne kaffe på morran før æi går på jobb. Æi hiv innpå en kopp før æi kvælle resten over på kanna, stappe ho i en pose (ho læk...) og reinne uti bilen fortar enn kaffen reinn ut av kanna. I morrest var det ikkje fullt så enkelt...
   Æi stabla meg på føtn inne på kjøkkenet. Holdt meg fast i den uåpna kaffeposen mens æi venta på at balansen skulle inntre og auan skulle begynne å se. Æi fomla nedi kjøkkenskuffa førr å finne saksa så æi fikk åpna den nevnte kaffeposen, men auan såg ikkje godt nok og dermed var det ingen saks å oppdrive. Så æi tok det nærmeste æi fann - brødkniven. Æi fikk slått inn ei revne i posen. Posen revna helt, kaffekornan spruta og sjøl sto ho og lot auan ta tell seg det dem nekta å tru - nemlig at skulle det bli kaffe på morran, måtte ho først sope alt opp av golvet... med kost og støvbrett.... anbefales ikkje...
   Som den kaffejunkien æi e, gav æi faen i at nevnte kaffe nettopp hadde vært der den ikkje skulle være. "Pfff, det e bare kjentfolk som har gått her" tenkte æi og fyllte traktern med vatn.... Det var da æi kom på at æi var fri for kaffe-filter. Filter e stort sett bare en formalitet, æi har hørt om dem som har brukt kopp-tua, tørkepapir og tell og med t-skjorte-arman. Og for en gangs skyld hadde æi tørkepapir tilgjengelig:) Æi smekka litt papir oppi beholdern, bretta det så fint utover førr at det ikkje skulle læke, og starta traktern med et fornøyd sukk. Linda vandret fornøyd inn på badet førr å kle på seg trynet mens kaffelars sto å putra inne på kjøkkenet.
   Æi måtte vaske golvet før æi dro på jobb, og kaffen var loet...

   Det burde ha kommet nå lønn inn på kontoen min også idag. Helt til sjæfen kom på at han hadde glømt meg av, og lønna førr de to siste månan uteble... Jaja, æi daue ikkje av det, det burde nok årne seg tell uka. Men det hadde jo gjort seg, hadde tross alt hoppa over den forrige månen også...

   Æi har kjøpt maling. Æi har malt. Har komla ihop nå second-hand møbla rundt om i bygda som æi har drevve å pussa ned og malt opp igjen. Med svart. Har ei forkjærlighet førr svarte møbla, og i dag skulle den siste bokhylla få det siste strøket. Og dæsken så fin den blei!
   Mektig fornøyd med jobben var ho da ho skulle sette lokket på malingspannet og vaske kosten. Førr å få boksen helt tett, la ho liiiiitt ekstra press på lokket - bare førr at det ikkje skulle læke. Ja nemlig - æi like ikkje lekkasje! Ett yyyderst lite "trøøøkk" og "schvoooooopp!" og der lå lokket aller nederst i malingspannet, malinga fløt utover golvet og auan mine hadde mista synet nok engang .
   "HJÆÆÆÆLP" ræmja æi tell guttungen som hadde lagt seg for lenge siden, og som var den eneste som var hjemme og kunne hjelpe. Ut av soverommet ramla det en liten pjokk, som tannlaus og kleis lurte på om æi visste at æi hadde kvælt malingspannet ut over hele golvet... og om æi visste at æi hadde svart maling tell albuen? Og om æi visste at æi ikkje såg gjønna brillan...? ..."og mamma? Vet du at æi ælske deg så fjæra fyk...?"

   ...og no kom æi på at æi muligens har spandert kaffe idag....

Linda og John snakker sammen...

...en sein kveld etter leggetid...

Linda;   "Æi ser en flekk på tanna di, har du høll?"
John;    "Æ vettafaan, kan du sjække?"

Linda;   "Men da må æi ha bedre lys..."
John;     "Æ ska stille nattlampa... veeeent litt.... sånn! Ser du no?"
Linda;   "Neeei..."
John;     justere "Enn no?"
Linda;    "Kanskje vess æi tar ett bilde med mobilen...?"
John:     "Ja, prøv det - æ lyse!"
Linda;    Knipser med telefonen "Æi klare ikkje å se no heller!"
John;     "Hmm... E det en stor flekk?"
Linda;   "Ja, som et halvt knappenålshode....? E'kje det ganske stort tell å være på ei tann?"
John;     "Ta flere bilda!"
Linda;   "Ok - men du må ta vekk lampa, ho e i veien."
John;     "Sånn? Bedre no?"
Linda;    "Blir ikkje nå klokar..."
John;      Får en lys idè "Vente litt.... "Lyser inn i det ene øret.... "Ser du nokka på andre sia...?"
John;     Smiler lykkelig
Linda;   "Njaaa... kanskje vess du justere lampa litt...?"
John;     Justere lampa "Enn no da?? Ser du lys på andre sida?"
Linda;   "Ja, æi trur det...."
John;     "NÆH? Gjør du?"
Linda;   "Ja, sannelig, det e ett svakt rosa skjær her...."
John;     "E det???" Smiler enda lykkeligere...
Linda;   "Ja, visst e det det!"
John;     "HA!!! Det e det æ bestandig har visst!!!" Brøler av lykke.
Linda;    Flirer...
John;     Flirer også
Linda;   "Æi lyg."
John;     ser vantro på Linda "LYYYG DU??? "
Linda;   "...ja..."
John;     "Faan, og æ som sku spørre om æ kunne lyse inn i ditt øre!! Det gidd æ ikke no!"
Linda;   "Trur du det e en tunnel i hauet?" Holder på å dø av latter
John;     "Ja - eller... ? Ei trakt kanskje?... Bløffa du meg virkelig?"
Linda;    ...holder fortsatt på å dø... "Ei trakt...?"
John;      ".....!...."

Latterkrampe....

Linda;   "Skulle vært ei flue på veggen no....."
John;     "Jah, hihihi... artig kvelds-konvensjon...."
Linda;   "...konvensjon...?"
John;     Tenker seg om... "...jaaa...?"
Linda;    Brøler av latter "Vi sende sms tell ADAM - så finn vi ut ka en konvensjon e...." Tekster på telefonen...
Telefon; "Traktat er en folkerettslig bindende avtale mellom to eller flere stater. Andre navn er konvensjon, overenskomst, avtale, pakt og protokoll osvosv...."
Linda;   " Du mente nok konserv... konv... konversasjon....?"
John;     "Ja, æ gjorde nok det!"

Stille

Linda;   "Seriøst, mene du at det e høll rætt igjønna hauet?"
John;     "Eller ei trakt, sa æ jo!"
Linda;   "...som man kan lyse igjønna...?"
John;     "...ja, eller litt sånn... ehh - rundt?"
Linda;   "Ei trakt...."
John;     "Æ ser førr meg han der lille grønne figuren med sånne trakter i øran...! Korr har æ han ifra?"
Linda;   "Æi vet ikkje, men æi vet kem du snakke om.... Donald Kanskje?"
John;     "Han e nok fra planeten traktat....!"
Linda;   "...!..."

...fra barn og fulle folk...

Det skal ikkje så mye tell førr å varme ett mammahjerte. Spesielt ikkje hvis det hjertet e litt slitent og medtatt, og pussig nok, de fleste unga vet akkurat kossn knapp dem skal trykke på førr å få ei stjerne i boka hos mamma...

Multitasking driv de fleste mødre med - og æi e en av dem. En fredagskveld hadde æi låva nummer 1 og nummer 2 ei kosestund med lesing etter kveldsmaten. Og som så altfor ofte e det selvfølgelig ørtn ting som skal gjøres først - matlaging, tømming av oppvaskmaskin, rødding, klesvak og fredagsvask. Æi var ferdig med alt, og heiv meg i dusjen førr å ta den fredagsvasken også. I mellomtida satt de søte små og gumla på brødskiva og leste på melkepakken og fnisa og lattra så inderlig inne på kjøkkenet.
   Dusjen blir tatt med lynets hastighet (æi blei rein!) og æi står med handkleet surra rundt meg idet æi høre "MAMMAAA!!" inne fra kjøkkenet. Æi stekk næsen ut av bad-døra og ser nummer 2 komme mot meg med et kjærlig blikk. "Ka no" tenke mor, men guttungen bare ser på meg, og så utbryt han; "Ho søster syns du e veeeeldig pen, mamma!"  Æi glise fårete, kikke bort på nummer 1 som enda sett ved kjøkkenbordet og gumle skive. "E det saint?" spør æi. "Jaaaa!" svare ho viktig, smile og pusse glorien, og e svært så førrnøyd med seg sjøl. 
   Som det enkle og lite kompliserte følelsesmennesket æi e, blir æi rørt og veldig glad, og må dermed tørke en våt flekk i øyekroken. Detta oppfatte nummer 2 ganske fort, så han kommer inn på badet tell meg og proklamere at han e heeeelt enig med søstra, mamma e pen! Forventninga stig hos guttungen i det han håpe på enda en gledeståre fra mor. Kan han også få mamma tell å sutre av glede? Nei - mor behersker seg, men smiler sitt tåpelige smil og sier "Tusen takk!"
   Nummer 2 har tyngre skyts, han slår arman om midja mi, legg kinnet inntell magen min og utbryt ærbødig; "Og det gjør INGENTING at du e tjukk, mamma!"

...fra barn og fulle folk...

Linda sykler til jobben...

Her om dagen kom det ramlanes ned over meg - tiltaket. Etter snart ett halv år uten tjære-tilførsel tell kroppen, (nikotinen tilføres på den moralsk lovlige måten, enn så lenge) var det bare å innse det - kiloan hadde lagt seg med magnetisk perfeksjon på hoftan. Så tiltaket fortalte meg at det var på tide å starte ett nytt og bedre liv - igjen - og ta kostholdsendringer og mosjon på ramme alvor.
   Kostholdsendringen var nøye planlagt, det var grøntfor som sto på menyen, ispedd ett og ainna hyggelig glass med Noka-pulver som smakte ræv. Og tyggis. Og mengder med lavkalori-kaffe.... 
   Proffan sir at det ikkje e nok å bare endre kostholdet sitt, man må mosjonere også. Og æi e ikkje ei som like det, æi avskyr det på det sterkeste faktisk, men her i Indre Vannholl e dem så djevelsk god tell å mosjonere at man blir inspirert av mindre. Ja, æi bestemte meg førr å finne fram to-hjulingen, tørke nå støv av han og sykle tell jobb.
   Æi e mektig imponert over mine egne ressonement, ikkje bare e det godt førr kroppen å sykle tell jobb, men det e jo så miljøvennlig. Åsså spare man jo fort en tier i bensinpenga per dag. Hvis man ser bort fra den ekstraturen på butikken etter at man har parkert sykkeln hjemme. 7 liter melk og ett brød e'kje lett å få meg seg på en sykkel... Men æi trøste meg med at man antakelig hadde tatt den turen likavel, om ikkje ainna førr å helse på gubben.

Med en viss fare for å fornærme noen på det groveste, så skal æi no prøve å skildre en vakker vårdag i Indre Oversvømmelse;

   Sykkeln sto klar og venta utålmodig og forventningsfullt på ho som glippa med auan av trøtthet og uopplagthet. Ho kom snublanes ut av huset mens ho fomla med hjelm, hansker, sekk og solbrilla. Ho kikka litt søvnig på sin nye bestevenn, mens ho tenkte "Vi skal no vel få oss en fin-fin tur tell jobb, æi og kondisen min".
   Æi starta så bra. Hadde godt driv, og passa meg for hollan i Steien...en (en vei fra eller tell...e det så nøye da?) Æi tenkte så klokt at æi ikkje skulle ta han helt ut siden dusjemulighetan e minimal på jobb. Litt kjipærn å stå på jobb, drivanes våt av svette, så æi tok det litt med ro, mens æi tællte hjerteslagan nøye førr å overvåke at æi ikkje nærma meg et slaganfall.
   Æi passerte skole og barnehage mens æi strakte hals førr å kikke etter de søte små som etter mine beregninger skulle ha friminutt. Kom meg trygt over vei og riksvei, mens æi speida tell aille himmelretninge førr å se om det var noen som la merke tell korr flink æi var.
   På flata slappa æi litt av førr å ikkje overbelaste lunger og hjerte. Men æi syntes no sjøl at æi hadde åkei fart, æi passerte jo hus og garasjer fortar enn om æi skulle gått, tross alt. Hvis æi anstrengte meg litt, så kunne æi høre gjennom bruset fra mine egne blodårer, og da hørte æi vitterlig at noen kom opp bak meg i ei akseptabel fart. Sikkert en av de galne mosjonistan, tenkte æi,og sykla tell sides førr å sleppe stakkarn førrbi.
   Ei damerompe i ei litt sliten bukse passerte. Æi så jo bare ryggen på mennesket, så ikkje vesste æi kem det var. Hodet var gjømt under er cap førr sikkerhets skyld, og vedkommede sykla fra meg fortere enn svinnt. Etter ho kom en herremann som snudde seg og hilste så pent. Og æi så kem det var. Og ressonerte...
   Dem sykla som om de hadde stjælt syklan. Og sånn med fare for å her si noe æi ikkje burde - kem vet? Fort gikk det, og æi måtte ydmykanes se meg slått av livets glade gutter... Æi kan ikkje førr mitt bare liv se kossn æi kan forsvare at æi var blitt forbikjørt av de eneste to æi vet om som antakelig har kondis som en nyklækt fuggelunge.  Det hjalp liksom så lite at han smilte så pent tell meg, æi nekta å la meg passere av vedkommede . Men siden dem hadde sånn helsikas fart, var dem jo langt framførr meg før æi egentlig rakk å tenke meg om.
   Æi satte sykkeln i ræsergir. Æi bøyde hodet og knep igjen kjeften. Dels førr å ikkje pæse så alle hørte det, dels førr å ikkje svælle fluer. Æi justerte hjelmen og sekken på ryggen, og trødde det æi var mann for. Akkurat da var æi glad førr at æi ikkje hadde kjøpt den kurven tell å ha frampå sykkeln. Den fine, grønne tell å ha blomster oppi... eller 7 liter melk og ett brød.
   Æi fikk ei jævlig fart om æi må si det sjøll, og det må æi, førr æi tvile på at det var mange vitna. Det gikk unna i svingan, og Linda trødde fortere enn det ho noen gang har gjort. Mine to sykkelgir fikk kjørt seg. Først nedover, her bruke man det tunge giret, gjennom krysset korr man gire om, og så hente seg fart og trø oppover tell oppkastet kile i drøvveln. Og her e det viktig å bruke det lette giret...
   Æi tok dem igjen atme kirka.
   Amen.
   Her hadde Herr og Fru Lykkelig slakka av på farta, de seila så romantisk avgårde midt på gangfeltet og skravla seg i mellom, fullstendig uvitende om hurtigtoget som kom bak dem. Det nevnte hurtigtoget som på død og liv skulle forbi, ante uråd i det ho såg en viss bowling-effekt true. Æi kunne jo ikkje bare peise på og kjøre ned folk og fe, men det var ikkje mulig å passere dem på sida. Og æi kunne jo ikkje slakke ned førr å legge meg tell bak dem heller. Det ville jo tatt seg ut om æi pæsa og stønna og gispa etter luft bak ræva på dem, da ville dem jo forstått at æi hadde tatt han helt ut.
   Linda knep igjen auan og tok sats. "Slæpp meg førrbi" ræmja æi desperat, mens blodet bruste så hardt at æi knapt hørte om æi snakka rent eller ikkje. "Hjælp!" kom det fra jenta idet ho skvatt tell sides. Kompisen sykla ut og kikka rart på meg da æi ropte "Ha!! Tok dokk igjen!"

   Tjue meter senere var æi framme på jobben, drivende våt...
  

Det svake kjønn.

I går krøp æi tell korset, og innså begrensningan som måtte innses... garasjetaket bare MÅTTE måkkes, før det ramla i staver og delte den dyrebare bilen min i appelsinbåta. Dessuten hang takraset faretruanes lavt over porten, så om no lykka va ute og takraset skulle finne på å gå først, så var sjangsen ikke-eksisteranes førr at æi skulle få bilen ut av garasjen før august.
   Såh taket måtte måkkes, enten æi ville eller ikkje. Og for å være helt ærlig - æi ville ikkje....
   Ikkje gubben heller, men han bukka under for mine forføranes, blafranes øyevippa, og æi lovde han en gooood kopp traktekaffe når han var ferdig.  Man kan trygt si han var ferdig etterpå...
   Mens Mannen I Mitt Liv klatra opp på garasjetaket, jårra æi sjøl rundt med spaden og kasta unna litt her og litt der. Ungan var ute i lag med oss, og en nydelig snøborg tok etterkvært form nede på marka, mens MIML (Mannen I Mitt Liv) peisa på og fjomsa den tunge skare-snøen ut over kanten.
   Etter en god halvtime oppi universet, kom han sjelvanes ned stigen, ramla inn på kjøkkenet og drakk vatn tell brokken sto som en byll ut av sida på han.

I dag skulle æi vise meg fram. Æi tenkte en edel tanke, og bestemte meg nesten sporenstreks at om det skulle gå nå takras, så skulle jaggu gubben få kvile, og mor skulle sjøl fjerne det fra gården. Æi hadde ikkje før tenkt den ene edle tanken før det sa "KKRAAAAKBBRAAMM", og takplater og takrenner hylte etter hjælp, og snøen seila så inderlig fint ned og la seg tell rette rett framførr inngangspartiet. Akkurat som en hund...
   Det var bare å brette opp arman. Hadde æi vært tøff i trynet, så fikk æi bare ta ansvar. Ut å stæle snøskyvarn tell naboen og sette i gang. MIML ble også med, merkelig nok. Om det var for å overvåke meg, eller om det var av ren barmhjertighet, skal være usagt, men han var no der, i tilfelle pusten skulle gå ut av meg. Hjertestarter har han ikkje, men startkabla kan han nok oppdrive om han må.
   Han mente han kunne bruke "fritida" si på å fikse litt på den kjære bilen sin. Så der sto han med hauet ned og rompa opp og snakka med sin kjære Toyota mens æi sjøl sakte men sikkert omkom bak han.
   Fjorten runda senere var ikkje haugen under takskjegget blitt nokka mindre, men mor sjøl var krokat i ryggen og arman hang slapt ned langs sida. Akkurat som en gorilla...
   Æi skal ikkje skryte på meg kondis, den var nok bedre for femten år sida, men helt skrekkelig skulle den no ikkje være. Etter fire røykfrie måna, følte æi meg som et nytt menneske, men takraset satte en effektiv stopper for den deilige følelsen. Æi blåste som en blåsebelg, skalv som et aspeløv, og svetta som en gris.
   MIML humra ned i bagasjerommet på ho Laura, han kosa seg nok da ho mor passerte bak han, krypanes med snøskyvarn henganes bak seg...
   Æi starta så optimistisk med masse snø på skuffa, og etter tjue meter var snømengden halvert, og resten lå spredd pent i rett linje der æi hadde gått. Akkurat som Søppel-Bill...
   Det resulterte naturlig nok i dobbelt så mange ekstrarunda, og enda mer humring fra ho Laura.

Etter nøyaktig åtte og ett halv minutt var det beleilig nok på tide å hente de søte små på turntrening, og æi var ikkje sen om å melde meg frivillig.

Åtte og ett halv minutt etter det igjen, var gårdsplassen klinisk ren.

Og Mannen I Mitt Liv fikk kaffen sin...

Linda og John svelger kameler.

Æi tenke stadig tellbake, og minnes deilige Tyrkia...

Vi hadde ikkje spart ei krone, likevel tok vi med oss våre søte, små, håpefulle, putta dem på et overbooka fly fullt av fulle, utskjetne tenåringa og demmes mødre, og reiste tell deilige Tyrkia. Vi reiste midt i juli det året det var så varmt, fire stykk blåbleike Bardudøla med svak stedssans og slunken reise-erfaring.

Flyturen gikk nesten smertefritt. Fem stive tima i ett trangt fly midt på natta. Anbefales egentlig ikkje med to overtrøtte hyenekvalpa, men det gikk på ett vis... Tjukka i setet ved siden av meg dreit så inderlig i den fine, kvite linbuksa si, men ellers gikk det greit. Tjukka drakk seg overstadig, og rangla så flyet krenga, men ellers var det nesten åkei å reise med Pegasus Airlines. Mora tell Tjukka oppmuntra ikkje akkurat tell den grove språkbruken, men ho ba ho ikkje passe kjeften sin heller... Æi la nævvan over øran på minsten når det ble som jævligst, men ellers gikk turen egentlig helt fint... Æi bør nevne at Tjukka var bortimot tjue år...

Vel framme på flyplassen i Alanya ble det bussing fra flyet og inn tell terminalen... Vi snakke ikkje akkurat Bardufoss Airport her, det var sine kvadratkilometer med flyplass. Vi ble stappa inn i en trang buss - der sto æi å tviholdt på jentungen førr ikkje å miste ho i folkemengden, mens jentungen sto fastklemt mellom Mannen Bak Meg og ei velkjent kvit bukseræv i lin...
Gubben og minsten sto aller fremst i bussen og kasta engstelige blikk bakover førr å se om vi fortsatt pusta.

Vi kom oss gjønna fire sikkerhetskontrolla - det e ikkje enkelt å passere passkontrollen i deilige Tyrkia om passbildet ditt har brilla på, mens du sjøll kommer svaianes med brillan i kofferten...

De aller første dagan i deilige Tyrkia brukte vi tell å aklimatisere oss sånn passelig. Akkurat som skilpaddn... Vi bada i hotellets fasjonable basseng, spiste og kosa oss - akkurat som skilpaddn... !

Det går ikkje an å ha vært i Side uten å ha vasa i alle små side(!)gater og smug som dukke opp som kviser på skinka. Det e ikkje bare Gamlebyen og stranda som e verdt å se. Hvis man tar seg tid, så kan man oppleve det yrende kulturlivet i Side. Det e godt gjømt bak busken, ofte dukke det opp når du minst vente det...
   Vårres "kulturliv" dukka opp som troll i eske. Han kom faktisk byksanes på oss fra buska si. Minsten sprang i forveien, så mor fikk litt småpanikk idet æi så førr meg at esketrollet tok ungen min under armen og sprang. Men han var så jævlig stygg og skummel, esketrollet altså, at ungen bråstoppa, og rygga sakte telbake tel resten av familien. "Vel tenkt" tenkte mor, og pusta letta ut...
   (Æi kalle han esketroll, det e førr at æi ikkje kan beskrive mannen på anna måte.... Hvis du noen gang har sett "Lost" på TVNorge, så kan han kanskje minne om han store tjukke med svart langt hår... Esketrollet vårres var mye skjetnare og uflidd enn han som var stranda på ei øy...)
     Trollet sikta seg inn på oss, han såg vel at det hang lysskilt over hauet på oss som blinka "uerfarne idioter". Han messa ivei på gebrokkent engelsk og påsto han hadde et oldtidsbibliotek han gjerne ville vise oss. Det var visst bare å følle etter han, så skulle han lede oss tell biblioteket.
   Vi hadde ikkje nokka valg! Han tok minsten i de svære stekepanne-nævvan sine og strena avgårde oppover bakkan og gjønna krattan og busken sine. Han løfta opp ho mor og nærmest drefsa ho over gamle steingjerda og andre unaturlige steinformasjoner vi måtte passere. Han røska tak i han far, og behandla han på samme måte. Jentungen hang som et slips i nævvan på faren, passelig engstelig førr broren som forsvant i horisonten....
   Vi hang på, som andunger etter andemor. Etter noen hundre meter gjennom ødemarka og laaangt unna allfarvei, kom vi fram tell ei tydelig hunngammel steinrøys. Stort? Ja, men ikkje større enn Rema. Men led litt mer stein.
   Her ble vi ønska velkommen av - jah, nettopp, billettmannen! Midt i ingenting og langt unna ainna folk, der sto han Ahmed å tok seg faen meg betalt førr at esketrollet hadde røska ungen min med seg. Vi slapp heldigvis å betale løsepenger for minstn, men skulle vi inn i biblioteket så måtte vi vennligst betale! Valget var enkelt, betal, eller leit deg tellbake tell sivilisasjonen alene. Kanskje finn du fram i løpet av uka!

Vi betalte og holdt kjeft. Det vil si, æi holdt kjeft, og gubben tok førr seg både esketrollet og billettmannen. Det gikk da ikkje an å forlange penger førr nokka vi faen ikkje hadde bedt om?? Jo, svarte tyrkerne, det gikk fint an! Det e jo ikkje engang ei eneste bok her!!!! påsto gubben, men tyrkerne bare smilte, og plutselig kunne ingen av dem engelsk. Det var sånn det gikk for seg da lira fikk føtter å gå på, og lomma var lettere enn da vi kom.
   Når vi no først hadde blakka oss forr all verdifull småmynt, kunne vi jo like gjerne se oss om i biblioteket. 
Vi surra rundt og såg på småstein, storstein, grus og et berg. Ved ei anledning fann vi faktisk en stein med fjes - det skulle i følle skiltinga være ho Medusa - du vet ho med håret, med førr min del kunne det like gjerne være ett portrett av mora tell Trollet og Billettmann Ahmed. Sjøll jenta på fem mente at biblioteket mangla det mest vesentlige i et bibliotek, nemlig bøker, og ho påsto det kunne vært gjort mye bedre.

   Oppover bakken kunne vi skimte ett par-tre-fire kamela og eieran. Her tok selvfølgelig minsten tenning, og storma det han makta rett mot herligheta. Hadde vi nå valg? Det var bare å følle på, og prøve å ikkje miste ungen.
-ÅÅååå så fin! ræmja han lykkelig idet store kamel-lepper slafsa og smatta på ungen det dem var god for.
-Ååååå, vi må komme oss vekk herfra! sa mor, og titta engstelig på eieran som satt i skyggen og skulte og spøtta snusklyser i sanda. Rundt oss sprang ei førkje på rundt åtte og stelte, klappa og passa på alle kamelan. Det skulle vise seg at førkja var rene demonen, uskyldig som ho Klara på nitti...
   Gubben var i dialog. Vi ble etterkvert ganske god på sånn dialog, vi klarte nesten å gjøre oss forstått. Og no sto han å skvaldra med Mannen i Skyggen, som ikkje ville høre på det øret og videresendte sin versjon tell boyen sin og Pikedemonen. Før vi fikk sagt kamel-leppe, tok boyen tak i ungan vårres, og kasta dem opp på pukkeln.
   (Har forrestn kamela èn eller to pukla?? Dissa hadde èn - kanskje det e dromedar da? Same shit - different wrapping...)
   Da blei det fart i kjerringa! Æi protesterte høylytt, og insisterte hardnakka på at vi ikkje skulle sitte på nå kamelrygg! Gubben gjorde seg bare nesten forstått, og sjøl om æi nekta og nekta, satte meg på bakbeina, så ante æi ikkje ordet av det før æi satt planta på en pukkel æi også. Dyret reiste seg opp på alle fire, og dirra ustøtt med ett par blåbleike damelår fra Indre Snøføyka tvinna i skrekk rundt pukklen. Og det var da Linda resignerte.
   Med et dypt og inderlig "hælvette!", hang æi handveska (!) på pukkeln, og sørga førr å surmule det æi var mann for. Bak meg dilta ei kameldame med begge ungan mine henganes fast på pukkeln sin, minsten klamra tell søstra som et slips, hylanes av latter og begeistring. Foran meg svaia gubben på sin egen pukkel, i dyp samtale med sin kamelfrøken.  Og rundt oss på marka sprang Pikedemonen og knipsa ubehøvlet og fullstendig ukontrollert med mitt fotoapparat! Æi vet ikkje den dag i dag kossn ho hadde fått tak i kameraet mitt. Gubben bare resta på hodet og heiste skuldran da æi titta spørranes på han... -Vi kommer aldri tell å få telbake det kameraet, mumla æi noget oppgitt. -Pøh, æi har kamelen hennes, svarte han.

Runde på runde i en god halvtime på en kamelpukkel gjør nokka med ei utrena damerompe. Og ikkje minst med humøret. Da vi omsider endte opp akkurat der som utgangspunktet var, var æi så overlykkelig over å ha overlevd, men samtidig så rasanes førr å ha blitt tvunget med på eventyr, at æi røska kameraet fra Pikedemonen. Æi e sikker på at akkurat da var mine øya skumlere enn hennes... 
   Mannen i Skyggen sto å tok i mot oss. Allerede da øyna æi en viss fare... Joda, han sto der, klar med pungen, og krevde penger for turen! Han forlangte lirer i bøtter og spann for en tur vi ikkje ville være med på, men da hadde han møtt feil Senjaværing. Min bedre halvdel morskna i blikket, og nevnte nokka om svindel og tvang, politi og anmeldelse, men etterkvert gikk samtalen sakte men sikkert over tell at vi bare skulle finne en minibank... Mannen i Skyggen ville helst ikkje la oss gå, æi såg førr meg livvaktan hannes ploppe opp som paddehatter, men det skjedde heldigvis ikkje. Tyrkera e jo tross alt et sivilisert folkeslag med stoltheta si i behold...
  
Vi fann veien ut sjøl. Vi takka nei tell guiding, og det viste seg at det ikkje var sju lange og sju breie tellbake til sivilisasjonen, faktisk bare rett rundt svingen "and follow that road, mam!" Da var han desperat, Mannen i Skyggen. Minibanken formelig ropte på oss... Og Pikedemonen var nok en gang ei uskyldig jente på åtte år...





Vi fant sivilisasjonen til slutt. Man kan kanskje definere ordet "sivilisasjon" på mange måter, her har æi valgt å innskrenke definisjonen tell "vi kom tell folk". Kor sivilisert dem var, e en helt anna diskusjon...
 
Vi ramla inn i sentrum av Gamlebyen. Vi sto der som forkava tullinga øverst i gata, og visste ikkje helt korr vi skulle gripe han an. Det var folk overalt, og det var trangt overalt, og sjøl i gågata kjørte bilan som om dem hadde stælt felgan og sætan dem satt i. Det e faktisk tilfelle det man ser på tv, det stappes søtten støkk inn i personbilan, og det heng fast fem på utsida.

På et hjørne av et hus satt en ung herremann med manglende pupiller, og pengebøtta godt plassert framførr seg. Han hadde sånne fargerike armband henganes på et stativ attme seg, og armband + farger = Ingeborg. Ho kunne ikkje unngå å legge merke tell mannen der han satt å lokka på ho. Mor sjøl syntes ho hadde fått nok av tyrkera som tok ungan og lurte oss med på tant og fjas, så denna gangen slapp æi ikkje, uansett kor høgt jentungen skrek! Minsten hang fast i den andre handa mi, og dro som besatt i stikk motsatt retning.
   Knarkern tok tydelig hintet, førr han knøt fast ett armband på handleddet til jenta, og klappa ho forsiktig på de lyse lokkan og så slapp han. Til min store forbauselse.... skulle han ikkje dra ho med seg? Vi slapp billig unna, trudde vi, og forlot herremannen, ett armband rikare.

   Og så var John søkk vekk! Der sto æi! Midt i trangaste Tyrkia, med en unge i kvær hand, en narkoman på hjørnet, og tusenvis av forlokkende boder, markeder, butikker og restauranter som formelig skrek tell ungan om å komme å bruke opp pengan sine der.
   Æi hadde registrert en bevegelse omtrent så i lende, så æi tok en råsjangs og dro med meg begge ungan i retning en distingvert herreforretning litt lenger ned i gata. Joda, æi tok ikkje feil - der inne satt gubben og gliste fåret, trygt plassert i en skinnsofa. Sigaretten lå i askebegeret av gull, og drinken sto ved sida av pengeboka og solbrillan. Det svirra en mann rundt og kommanderte - for han hadde nemlig en boy han også. Æi rakk ikkje å protestere før æi hadde en kopp tyrkisk te i nævvan, og en mann som påsto å være barnevakta. Ungan fikk kvær sin drink og all den oppmerksomheta dem ville ha. Det var ei egen avdeling for barneklær der, og dit inn storma avkommet lykkelig, med barnevakta i hælan.
   Så satt vi der da. Det ble fylt på drink og røyk - så mye vi ville ha - og John fikk fanget fullt av jeans, skjorter, capribukser og shorts i alle mulige varianter, farger og merker.  Her skulle det prøves! Og så ble gjort.
   Fire bærenett, sju jeans og femten skjorter senere kom kalkulatoren på bordet. Æi tenkte med gru på den fantastiske prutinga han hadde utført tidligere, og såg førr meg fattigkassa og norges ambassade neste, men duverden som den mannen kunne prute!
   For en liten formue tyrkiske lirer  fikk han seg helt ny garderobe - fake, "but a very good fake", og mannen med butikken gliste bredt og tørket svette, og gubben min gliste enda bredere og krysset fingra for at tolleran i hjemme i Norge bare gav faen... og kamelan var helt glemt!

Flere skrubbsår, gnagsår og ei slunken pengebok senere måtte vi krype tell korset og innrømme at no var shopping-gleden borte, og vi ville hjem til leiligheta. Vi var alle utslitt i føttern etter milevis med gåing den dagen, og spesielt de to minste gav oss tydelige tegn på kommende kollaps. Så vi snusa opp nærmeste taxisentral...




John satte seg framme, som seg hør og bør. Sjøl krøp æi inn bak i lag med de to håpefulle, og gleda meg tell å bli frakta de siste fire kilometran tellbake tell hotellet...
   Kor lenge var Adam i Paradis?
   Gjennom tett trafikk og fire lyskryss pressa taxisjåføren kassebilen det den gikk. Joda, han stoppa på rødt. Han brukte nøyaktig 40 cm på 90 - 0 km i timen... Om med et temmelig hardt "DUNK!" etterfulgt av "RÆMJ!" fant æi guttungen på golvet. Sikkerhetsbelte e et fremmedord i deilige Tyrkia.
   "Vel" framme på hotellet skulle påfølgende betaling gjennomføres, og det var da æi forsto at gubben hadde fått nok av lureri og svindel... Æi pakka begge ungan under arman, og smatt ut av drosja i det han starta prutinga, og som tidligere nevnt, vi kunne bare nesten gjøre oss forstått...
   En sint drosjesjåfør krevde si betaling, og en enda sintere Senja-væring nekta å la seg lure! "Æi will show you where the closet is standing!!" har i ettertiden blitt et uttrykk her i Indre Nedsnøddheita...

De søte små sovna tvert og med èn gang den kvelden.
   Mor og far skulle kose seg og slappe av, så vi danderte oss utpå den trange, men koselige altanen vi hadde. Det var bare èn ting som mangla, og det var vin. John syntes vi måtte ha vin, og æi var ikkje vanskelig å overtale. I deilige Tyrkia får man kjøpt vin tell alle døgnets tider, så snille mannen min tok med seg ei tidligerre omtalt pengebok, og sprang den halve kilometern det var tell nærmeste åpne "supermarket". Sjøl satt æi som ei primadonna på altanen, røkte min menthol-sigarett og nippa til ett kjempegodt glass med iskald kjøpevatn...
   Korr lang tid kan det ta å gå 500 meter, tur - retur? Det var jo så æi begynte å lure, førr gubben hadde jo vært borte så lenge... Han har havna på bar, tenkte æi, og speida utover den mørklagte veien som førte tell hotellet. Det har sikkert vært gatelys der en gang i tida, men på daværende tidspunkt var det anleggsarbeid på veien, så alle lys var slukket... såh, mørkt var det, og neimen om æi torte å gå å se etter han... Og æi venta...
   Etter lang tid med speiding, banning og bekymring, oppdaga æi en liiitn skygge langt der borte som tydelig nærma seg. Den snek seg mellom steina og overfylte søppelkasser, kasta skremte blikk hit og dit, og prøvde å gå i ett med terrenget.
   Åhå! tenkte Linda, no tar æi han på fersken! og stilte meg opp for å ta i mot han idet skyggen kom klatranes opp trappa tell leiligheta vårres, drivanes våt av svette og tydelig opprørt.
   Han henta seg inn, fikk pusten igjen og kikka på meg med sin uskyldigste mine, og sa; "Har mannen med kamelan gått forbi her??"

   Altså, aldri gå fra regninga i deilige Tyrkia, dem spore deg opp uansett!

Velkommen tell Kardemomme by!

Linda i vante!

En litt merkelig telefonsamtale forløp på jobben her om dagen...;

Linda; "Hei, det e Linda"
Mann; "Jagodagdu, e det du som sæll vanter?"
Linda; "Ehh... jaaa?"
Mann; "Ja, det va en mann i Tromsø som sa det"
Linda; "Javell? Koffør ringe du min private telefon da?"
Mann; "?"
Linda; "Æi mene, det står jo ikkje akkurat skrevet i stjernan, så kossn vet han i Tromsø det?"
Mann; "Ehhh... nei, han visste det no bære...."
Linda; "Kan æi få spørre om kem han mannen i Tromsø e?"
Mann; "Ja, du kan alltids spørre...."
Linda: "?"
Mann; "Altså, æ skulle hatt meg en."
Linda; "Hadde det ikkje vært greit med to når du førsta e i gang?" *flire*
Mann; "Ehhh, mene du det?"
LInda; "Skulle tru det ja"
Mann; "Ka du anbefale da?"
Linda; "Tja... kommer an på ka du skal bruke dem tell."
Mann; "Bruke?"
Linda; "Ja. Skal du ha dem når det e kaldt? Eller treng du dem tell arbeid? Kanskje når det e fuktig og vått?"
Mann; "Ehh....?"
Linda; "Skal du handtere våpen?"
Mann; "Hæ?"
Linda; "Har du ikkje nå formening om det?"
Mann; "Neeeei... egentlig ikkje..."
Linda; "Ok, kossn prisklasse har du sett førr deg?"
Mann; "Kan æ vælle??"
Linda; "Selvfølgelig! Vi har mange prisklassa:)" *slår på selger-knappen*
Mann; "Forskjellige farger åsså da?"
Linda; "Jadda! Mest sort, men vi har åsså brune og grønne."
Mann; "Grønne???"
Linda; "Ja? Det e vel ikkje så uvanlig?"
Mann; "Neivel?"
Linda; "Ble du klokere?"
Mann; "...ehhh... ehh.... e du sikker på at du sæll valper?"
Linda; "?"
Mann; "Hallo?"
Linda; "Valper? Sa du valper?"

piiip piiip piiip piiip....

En mani litt utenom det vanlige...

Æi har nesten innhenta tillatelse til det æi no skal gjøre.... Æi fikk nesten lov... æi gjør det likevel! Æi lååååve å ikkje navngi noen:O) Nesten....

Sist lørdag bedrev æi litt sånn som æi stort sett bare gjør èn gang i året ellers - shopping! Var med min gode venninne .... slædder navnet.... på ett sånt årntlig kjøpesenter. Et sånt som vi aldri blir å få her i Indre Furulund, og kanskje e det like greit. 

   På kjøpesenteret -hvilket som helst faktisk - finn man alltid akkurat det samme;
- kjøpesentermammaer med sine fine titusenkroners barnevogner med nyfødte kjøpesenterunga oppi som væks opp til å bli
- kjøpesenterunga som har stælt penga fra mamma si pengebok, skulka skolen førr å gå runde på runde på senteret førr å se om det har skjedd nokka nytt sia i går da
- typen som ble observert rotanes med ei venninne av ei venninne blir spionert på av kjøpesenterblondina og hennes tyggegummityggende venninne med enda kvitere kjøpesenterhår...
- firebarns alenemamma som roter rundt i tilbudskurven på HM i rein desperasjon førr å finne nokka tell eldstejenta som påpekte at ho skulle på klassefest til helga i lag med overnevnte blondiner...
- kjøpesentervenninnan som samles kvær dag over en kopp cappucino/kaffe mocca/latte/blå java - u name it - fordi dem trur dem prate mye bedre i lag om dem bruke litt penger i tillegg, korpå dem titte på
- kjøpesentermobben som shoplifte i
-kjøpesenterbutikkan (e de samme overalt) som e fullstendig sjarmløse og upersonlige.
- og inni mellom all standarden dukke det opp sånne tullinga som meg, som ikkje klare å la være å kommentere alt som e verdt å kommentere. Høyt!

No har æi definert ordet kjøpesenter, og som du sikkert har skjønt - æi bryr meg ikkje så hardt om å være der.

Men no rote æi meg bort. Vi begynne på børjan....
Man skal ikkje ødelegge ei god historie med sannhet, men detta sverge æi på e tilfelle. Nesten...

Min kjære venninne har en hobby. Mannen hennes definere den som "hobby", og æi har fått mine mistanker æi også.
   Klesvask!
   Å putte skitne klær inn i vaskemaskina, ta dem ut når dem e ferdig, og henge dem opp tell tørk. Det e gøy det e gøy det e gøy! Etterpå e det ikkje så gøy - da e det bare vanlig. 
   Etter studier de siste døgnan, kan man konkludere med at denne nøye overvåka lidelsen skyldes avhengighet av tøymykner. Har man snusa èn gang, e man hekta. Ho elske lukta av tøymykner.
   Ho satt å åt på nyvaska handduker fordi dem smakte og lukta av tøymykner... smatta og slafsa og kosa seg... riktignok var ho gravid på det nevnte tidspunkt, og da har man som kjent mye rart for seg, men come on da? Tøymykner?? Som i Softlan? Da pappan kom på besøk, måtte ho smugslafse i vaskekjellarn - ho kunne jo ikkje bunkre opp med nyvaska kluta og handduker i sofan lenger....

   Vis meg noen andre som e istand til å kjenne igjen tøymykneren på lukta! Som kan fortelle nøyaktig navn, lukt, leverandør og varenummer etter ti sekunders betenkningstid. Som kan asossiere lukta med

   "Den bruker mamma"
   "Den lukter såååå godt, den minner meg om søster for ho bruke den på handduker"
   "Den bruker du!!! Sånn lukte det alltid inne hos deg"
   "Den der e ikkje nå særlig god - den minne om insektspray!"
   "Der e den som søster bruke på sengtøy! Og den der, den minne meg om naboen!"
   "Mmmmm, den brukte vi i syden...."
   "Sånn lukte det inne hos ...., og den e ikkje nå særlig, æi like den ikkje."
   "Den prøvde æi i jula, men æi blei sååå skuffa!
"
Vi snakke her om en av de mest sjarmeranes manian æi har sett. Og du lure sikkert på ka i all vera har den med kløpesenterintroen?
   Jo, prøv å gå på kjøpesenter med en sånn mani...! Og prøv å heng med!

Cubus; Betaler varan man skal ha, og sniker seg deretter mot parfymehylla som står så beleilig rett attme utgangen. Her luktes det på dameparfyma, herreparfyma, og det kommenteres og beskrives ned til minste detalj.

Vi passerer Nille, og i forbifarta klare manien å snike tell seg et smugsniff av luktelysan og te-lysan ved utgangsdøra. Ei heller her lar kommentaran vente på seg... "lukte dass, lukte såpe, lukte ikkeno, lukte billig, lukte ganske godt..."

Kremmerhuset; Jesus, de e'kje nå vits å nevne alle oljan engang... og lysan... 20 minutters stopp!

H&M sveipe man innom klesavdelinga, men har har dem ei sånn inderlig fiiiin avdeling førr unga. Med billige klær, tøfla, aks... acs...accses... tilbehør, hårstrikk og - Hello Kitty parfyme for likjeprinsessa!! En liiiiitn stopp her også...

Dolly Dimples e kjedelig. det lukte bare pizza.

Notabene; "E det enda sånne viskelær med go'lukt å få kjøpt?"

Vi passere Black Design. Her stoppe vi opp i et ørlite øyeblikk førr å beundre alle de fine tingan dem sæll her. Men det e ikkje så mye her som utsonde den tiltrekkanes odøren, så vi vase oss videre inn i  labyrinten.

Et kvært kjøpesenter med respekt førr seg sjøl har et parfymeri eller tre. Her e det uante muligheter. Her står dem formelig stilt ut, på rekke og rad i de dyre flakongan sine, parfyman! Og deodorantan! Og kreman! Og Jesus.... 15 minutter her.

Nikita Frisør har shampo og balsam, kurer og paster, skum og spray, og alt dufte som den rene vårdagen. Her e det verdt å bruke noen minutter for å skru av korker og lokk og lukte og sniffe.

Coop Extra e en liten Obs-variant. Masse varer i masse varianter og farger, helt opp tell taket. Her selges kjøkkeninnredninger, klosetter, parkettgolv, klær, melk, leker, bøker, brød, gardiner, duker ooooog... tøymyknere!
   Æi har aldri før hørt følgende utsagn; "Åh, skal vi se på tøymyknerhylla!??!"  Æi kommer vel aldri tell å høre det igjen...
   Med stjerner i øya sveve ho bortetter golvet, bort tell tøymyknerhylla som står der og lokke med sin parringsduft, og plukke ned den første på første rad. Og der e det mange rader...

Og tanken slo meg.... æi har møtt oksen Ferdinand...

Undergangen...

...høres mer dramatisk ut enn det antakelig e. Veeeent no litt...

Det har no, etter masse forsinkelser, komplikasjoner, frustrasjon og kaos, kommet rundkjøring i sentrum. Hvis vi no kan kalle det sentrum, her i Indre Likjevika.
   Rundkjøringa e et nydelig stykke arbeid - når den siste armen blir ferdig en gang til sommeren. Når permafrosten har gått.... Det viser seg at entrepenøren borrer og slår, graver og sliter for harde livet for å komme ned i den bunnfrosne grunnen, så han kan legge siste, dyktige hand på verket og få åpna armen for allmenn ferdsel. No har dem jo tross alt begynt å klage - næringslivet som e blitt ramma av veiarbeidet. "Hadde det ikkje vært førr alle kundan" osvosv... 
   Æi tar meg sjøl i å håpe og så smått ønske at all borringa og gravinga forårsaker ei og anna sprukket glassrute i kommunehuset... ei stooor sprekk i de digre vinduan inn til kommunestyresalen, mens våre ærverdige politikere sitt på innersia med sitt kommunestyremøte og nedsett komiteer som skal finne ut kem, korsn, koffør osv. 
   Det skal visst nedsettes en komitè som skal ta seg av detaljer rundt den berømte omlegginga av veien. No?? Skal det trommes sammen en gjeng med politikere og anna "fagfolk" no??? Når veien e ferdig? Burde ikkje detaljan vært på plass før arbeidet begynte? 
  
For detaljan lar ikkje vente på seg;
   Vi tar for oss brøyting først. Det e ikkje tell å komme bort fra at vi bor i Indre Snøføyka, det snør her, det har det gjort i alle år, og mest sannsynlig så kommer det tell å fortsette. Riktignok lot han vente på seg til februar, men det kjøres bil etter veien i februar også. Ergo - det må brøytes! Og da ma man ha en plass å legge snøen.
   Se det for deg; plogbilen kommer. Ned esso-bakken i gode førti kilometer i timen, for såpass må det være for å ha kraft nok til å kaste snøen til sides. Og vips! Der landa 250 kg bløt og kald snø med ett bløtt klask i undergangen! Den nydelige tunnelen som går under bakken, og videre mot det fasjonable strøk. Vent, vi kan se for oss et anna scenario - is-klumper! Det har verken før eller siden hagla større i Bardu kommune! Stakkars firebarnsmor med sine små håpefulle som da er så dum å bruke undergangen... Og da blir det liksom så dumt å klage på at den ikke har varmekabler - tunnelen altså. Når gamlefar har fått syv lange og syv brede, for ikkje å snakke om tunge og harde, isklumper i skallen, og mor med barn har fått barnevogna full av tung bløt snø!
   Varmekabler ja.... Det var nylig i avisa. Han som hadde brukt tunnelen, og gått så inderlig på ræv og slått seg så djevelsk, fordi undergangen var islagt som rene hockey-banen. Kunne dem ikkje i det minste ha strødd? Da svarte sjefen for hele katastrofen, og sa offentlig; "tunnelen har jo tross alt ikke åpna ennå" Hadde æi vært ho, så hadde æi ikkje uttalt meg i det hele tatt, for mer idiotisk argument har æi ikkje hørt på lenge!! "Har ikkje åpna"? Koffør e den åpen da? Og problemet med is e ikkje løst uansett. Blir isen borte i det tunnelen åpner?? For det e ikkje varmekabler der da heller, og æi vil like å se den stakkaren som skal inn der og strø for hand...
  
Vi forfløtte oss videre - no e vi utfor Postkontoret. Der e parkeringsplassen redusert tell biler på langs etter veggen, en kjørbar vei langs der igjen (ett felt, vel og merke), et gangfelt og så E6'en. Æi vet ikkje, førr det vises ikkje no på vinteren, men æi trur dem har markert E6'en med en kant... Og æi bor her - så æi vet, eller ane i hvertfall . Det gjør ikkje den stakkars turisten som skulle ut fra posten, og brøt seg over både gangfelt og kantstein i fortvilelsen over å ikkje finne en vei ut. Det var den bunn-panna...
   Det skal visst komme en hekk i mellom der - for å virkelig markere kor og korsn. Da e vi tellbake på forrige avsnitt. Se det for deg; plogen kommer, i gode førti kilometer i timen, for såpass må det være for å ha kraft nok til å kaste snøen til sides. Over gangfeltet, og over hekken, der han Johannes går med fresen for å kvitte seg med snøen så ho Klara kan parkere og gå inn på posten.
   Kor han Johannes hiv snøen? Over hekken, over gangfeltet, og ut på veien? Eller bakover? Eller kanskje han kule snøen framfor seg der han går, att og fram førr å kvitte seg med den snøen han nettopp hadde kasta ut på veien igjen... tell plogen oppdaga det, snudde og kom tellbake.
   Nei, han Johannes vet at her må det kraftigare skyts tell, men med èn-felts vei, og bila parkert på langs etter veggen, så e det bare en ting som kan virke, traktor! Med skuffe. 
   Før i tida (før rundkjøring og undergang), la brøytemannskapet snøen ut mot elva. Der det aldri ble sommer. Men e.r.u. (etter rundkjøring og undergang) ble det vei der. En staselig vei, med en kjempefin vinkel rundt hushjørnet tell Nav. Åh, æi fikk meg en goood latter i høst da to vogntog møttes i den svingen... Mimre.... I alle fall, man kan ikkje legge snøen der. Der kjøre man jo. Noen...
   Det hele kan avsluttes med; kor skal man legge snøen?? Kor skal han Johannes gjøre av snøen? Kor kan ho Klara parkere hvis han Johannes skal bale og jævles med den traktoren? Kor i faen ble plogen av?

   Skilting. Ikkje da ho Klara og han Johannes ble skilt, men da Statens Vegvesen hang opp skilt i forbindelse med omkalfatring i Indre Veiholl. Æi vil ikkje nevne skiltet som pekte mot sentrum - rett ned i ett holl!
Eller skiltet som fortalte at du skulle kjøre sånn for å komme dit - hvis du på forhånd snudde deg opp-ned i setet.
Eller hvis du kjørte sørover, så måtte du kjøre i førti helt tell du kom tell søttisona. Men om du kjørte nordover, så va det okei om du kjørte i femti tell du kom tell sekstisona. På samme veien. Æi må innrømme, æi kjøre helst nordover.
Beklager det tell alle dokker venna og familie som bor sør for sentrum... æi kommer ikkje på besøk før dettan e over.

Så egentlig e det vel okei med en sånn komitè. Bedre sent enn aldri. 
   Æi vet ikkje kem som e ansvarlig førr alt detta, men om noen ønske å ta på seg skylda, så e æi tilgjengelig på telefon!

I morra e det solfest...

...og mine to håpefulle møter på skolen som henholdsvis "Prinsesse" og "Ridder Stupid". Her e det viktig å uttale Stupid rett - altså Stupid, ikkje Stjupid! Hilsen Håkon, 7 år!
  
Selveste Linda gjør et muligens kort forsøk på blogging. Ikkje tro at det blir mote-tips, slanke-tips og anna tipsing, æi e redd det blir lite konstruktivt i så tilfelle.
Du skal få slippe "dagens outfit", dagens "to do-liste" og mer eller mindre vellykkede bilder av ei strålanes opplagt og nysminka Linda - it never happens!!!

Og ja, æi skriv uten unntak på min dialekt. Den som ikkje klare å følge meg der, får la være...
Æi har ett mål med detta - det e å legge igjen ett spor i verden etter meg... Musespor omså.... :)




Kald og frossen hilsen fra Nord-Norge.


Ps; det e IKKJE isbjørn i gata her!





Les mer i arkivet » Mai 2015 » Juli 2012 » Februar 2012
hits