Uante krefter?

Det e bære å innse det, æi har passert de hærlige ungdomsåran for lenge sia. Det nærme seg middagshøyden igrunn... Du skjønne, når man passerer trædve år, så kommer det helt automatisk oppfordring i posten tell oss om sånn livmorhalsprøve førr å undersøke om man har unormal celledeling i den delen av oss som gjør oss tell kvinne. Æi har runda trædve førr mange år sia æi, men likevel krølla de fem-seks innkallingen og brent dem med intens skrekk kvær gang. Æi fikk høre skrekkhistorier om kossn sånn celleprøve tas, og det lokka ikkje veldig førr å si det mildt. Så det ble utsatt. Og utsatt. 

Det var no engang sånn at i fjor rakk æi førr første gang i livet å få sånn frikort på legehjelp. Og da året nærma seg siste kvartal fant æi ut at æi skulle ha valuta førr frikortet og mota meg opp tell å bestille meg en time tell sånn celletaking. No har æi verdens beste fastlege. Han e dyktig, streng, nøye, og oppmerksom. Han e flink, forsiktig og grundig. Og kjekk. Så dit opp hadde æi ikkje tenkt å sleppe han. Æi fikk ordna meg med time hos en ainna lege - ei turnusdame som det viste seg også var veldig flink og dyktig. Ho klarte det kunststøkket å ta den prøven mens ho snakka meg bort, så æi rakk ikkje å registrere ainna enn at trusa på ett punkt var nedimella anklan før ho var på igjen. Doktorn forklarte gangen i resten før ho spurte meg om æi hadde mye kreft i familien. Og ærlig som æi nesten alltid e, sa æi at -jada, tre besteforeldre, pluss en haug av demmes søsken hadde visst hatt diagnosen på ett eller anna tidspunkt. Så ho henviste meg uten å mukke tell sånn medisinsk gentek... gens.... genetisk... forskning i Tromsø.

Æi fikk time i Tromsø i desember. Den 10 desember førr å være nøyaktig. Akkurat samme tidspunkt som æi hadde time i Narvik hos Orto-Peter tell kneamputasjon med påfølgende nymontering. Utrulig ugunstig å være i to byer tell samme tid, så æi fikk avbestilt i Tromsø med beskjed om å få ny time ved senere anledning. Så æi fikk ny time i starten av Januar. Da var æi knapt nok kommet ut av morfintåka, men såpass nedsnødd (!) og lite mobil at æi på nytt måtte ta en telefon å forklare at det ikkje var mulig for meg å komme riktig ennå. Så æi fikk ny time tilsendt i posten - uka etter. Æi måtte nok en gang ringe og forklare saken mens æi sakte informerte om situasjonen min og at æi ikkje mente å være vrang, men æi kunne altså ikkje RØRE MEG!! Korr tungnem kan man bli?
Den siste innkallinga kom her for litt sia, og dermed bar det av gårde tell Tromsø i slutten av April førr sånn genetisk veiledning som det sto så fint i brevet. Javel. Æi dro med meg søstra mi - Likjepyet - førr selskapet si skyld, og mens vi krangla avensisen gjennom Takelvdalen registrerte ho i speilet at det resta såpass at støtfangern bak løsna. Men det e ei ainna historie...
V
el framme i byen gaida æi meg sjøl ganske greit (etterkvert) opp Gimleveien og inn tell nokka som kunne se ut som en barnehage. Medisinsk Genetisk ettellerainna sto det over døra, og i det æi gikk ut av avensisen registrerte æi at støtfangern foran hadde løsna, så æi gav han ett kakk og dytta på plass både foran og bak. Det e åsså ei ainna historie.

Inne i det Underlige Huset var det et venterom korr æi satte meg. Likjepyet hadde funnet seg et tilsvaranes venterom en ainna plass, men kom da luskanes over tell mitt etter at ho skjønte at ho satt i feil avdeling. I mellomtida hadde æi blitt plukka opp av ei lita gråstenkt kvinne med fotformsko og gråe klær. 
Vi gikk tell ett møterom korr æi fikk anvist plass i enden av at avlangt ovalt bord med seks-åtte stola rundt. - Blir vi fleir? spurte æi, og kona snurra rundt mens ho glefsa -Næh!! Førrveinte du det?? - æhh...... siden det står så mange stola her og det åpenbart e et møterom....? mumla æi, men fikk ikkje nå mer svar.
Nuhvell, vi satte oss, og kjærringa ba meg finne fram familiekartet. Familiekartet, ja.... Siden æi hadde fått den første innkallinga fra dem i oktober. så kunne æi ikkje førr mitt bare liv finne (huske) familiekartet, men æi hadde da med meg litt notater, kunne æi informere om. Det overbæranes blikket, det påfølgende fnyset og himlinga med to grå små sammenknepne aua fortalte meg ganske nøyaktig ka ho mente om meg da. Siden ho åpenbart hadde hatt flere som meg inne, fant ho fram ett familiekart fra bunken med papirer ho hadde ligganes framførr seg. 
Vi kartla ungan mine. Og at æi har ei søster. Og at nevnte søster satt i korridoren å venta ble tilfeldigvis nevnt, og æi kan ikkje ainna enn angre på det den dag i dag... Ho ba meg spørre om Likjepyet ville være med på seansen siden vi va uinna de samme foreldran og av samme ulla og sånn... Så æi inviterte inn Likjepyet, og ho kom inn og ble anvist plass i motsatt ende av bordet. Her måtte ho oppgi navn og fødselsdato og åsså ho måtte kartlegge ungan. Under ei eller ainna setning der slapp Likjepyet ut litt luft - det kom et lite sukk, antakeligvis helt ufrivillig og mest sannsynlig uten at ho sjøl registrerte det engang. Den Gamle satte auan i ho og utbrøt - Vil du ikkje være her?? HÆ?
Æi såg angsten i auan på søstra mi i det ho forsiktig svarte at -joda, det kunne ho godt, men kunne noen være så grei å fortelle ho ka det dreide seg om? For det visste ho næmlig ikkje. Den Gretne svarte ikkje, og æi prøvde etter alle kunstens regla å glatte litt over med å snakke meg fullstendig bort. 
-Har noen av dokker hatt kreft? fikk vi så spørsmål om. -Nei, smilte æi, -takk og lov for det, saint? Intet svar, bare aggressiv skribling i familiekartet. -Æi har i allefall fått fjerna livmora førr ei stund sia, kunne søstra mi fortelle. Det var aldri konstantert nokka kreft i den, men den var syk, og legan beslutta dermed å fjerne den, fortalte ho. Fortsatt bare skribling. -Og ingen av ungan dokkers e sjuk i kreft? spurte ho. -Nææææi, sa æi.
Vi fikk ho mamma ned på kartet.  Frisk som en fisk. Alle søsknan hennes åsså, men æi måtte medgi at æi ikkje var beinsikker på fødselsdatoer og sånt der. Siden han pappa e enebarn, var det en enkel affære å skrive han inn, og han e åsså frisk som en fisk, gusjelov!

Neste steg var no å kartlegge bæssforeldre. Bæssfar hadde kreft i prostata, fødselsdato og dødsdato fikk vi ned på papiret. Bæssmor hadde brøstkreft, samme med hennes datoer. Ho mor døde av kreft i bukspyttkjertel i femognitti, og detta ble åsså skrevet ned. Han far var frisk helt til han døde plusslig i fjor. Han far sine søsken visste æi ikkje nokka sikkert om, mor sine søsken hadde æi sånn passelig oversikt over, og der var det i allefall kreft, det var sikkert. Burugla skreiv ikkje ned en tøddel om det. Bæssfar hedde en bror - han var kreftfri såvidt vi visste. Bæssmor sine søsken var mange . det var vi enige om æi og Likjepyet, men om nån av dem hadde/hadde hatt kreft det visste vi ikkje. 
Frøken Nesevis snudde kartet sitt sånn at vi fikk se ka ho hadde skrevet. Ho gestikulerte ivrig, mens ho streka under og ringa rundt. Det var absolutt INGEN som helst sjeldenhet med kreft i prostata, det hørte tell alderdommen, og ho kunne altså fortelle at alle mannfolk før eller siden kom tel å få kreft der, bære dem ble gammel nok. Så vi måtte ikkje tru at det hadde nokka betydning i detta her. Når det gjaldt brøstkreften tell ho bæssmor var det da virkelig ikkje nokka å tenke på det heller, ho var jo tross alt blitt ei gammel dame, og det var heller ikkje nåkka å bry seg om. At ho mor hadde kreft i bukspyttkjerteln var heller uheldig, det måtte ho medgi, det var jo godt det hadde gått så fort som det gjorde da.
At vi bære var to søsken som var tilsynelatende friske var åsså et dårlig utgangspunkt for sånn veiledning, og at Likjepyet si livmor var blitt sjuk var jo så som så, men ka kunne vi gjøre med det? Vi hadde den jo tross alt ikkje tilgjengelig, så dermed kunne ho ikkje sei nokka om det heller. Æi tok meg i å tenke at vi muligens burde tatt den med, og fniste litt sånn førr meg sjøl med tanken på Likjepyet med livmora i handveska. Æi skulle ikkje fnist! Kvinna satt de sinte auan i meg, og dermed drepte ho fort den lille gleden æi fant i at vi var helt hundre prosent kreftfrie, æi og lillesøster.
Vi hadde åsså to friske foreldre, og at vi hadde nerva tell å kaste bort tida tell denna forskeren, står førr meg som et mysterium den dag i dag. Ho gav oss klar beskjed om at med så mange friske folk i slekta var det totalt bortkasta å komme tell ho. Æi forsøkte å nevne at æi ikkje hadde bedt om detta, men det ble totalt oversett. Da Likjepyet forsiktig nevnte alle søsknan tell mor som jo tross alt åsså hadde hatt kreft, noen av dem, ble ho åsså totalt oversett. 
Da Burugla konkluderte med at vi hadde kasta bort en halv time av kaffepausa hennes, kunne æi ikkje la være å kommentere at det tross alt e kjempebra at vi ikkje har stor sjanse førr arvelig kreft da. Likjepyet repliserte med at det var supert at vi e så friske, og Burugla kneip auan sammen mens ho mønstra oss opp og ned. Helt uten å kommentere. -Æ sende dokker et brev om ka vi konkludere med, og hvis noen av dokker noen gang blir kreftsjuk e dokker velkommen tell å ta kontakt med oss igjen!
Jommen sa æi smør! Ho der e det siste mennesket på jorda æi kommer tell å ringe tell hvis æi blir sjuk - så jæklig ufyselig som ho e når man e frisk! tenkte æi. Æi kunne tydelig se, av uttrøkket i auan på søster, at ho var sånn passelig inne på de samme tankan sjøl, og mens vi gikk ut førr å motta bekreftelse på at vi hadde vært der gikk ho på yttersia førr å starte dampveivalsen sin.
Den Sinte Damen forsvant, uten så mye som et adjø, og ut av et kontor kom ei ny dame, antakelig sekretæren. Ho gav meg to bunker med papirer, en tell meg og en tell søster. Øverst i kvær bunke lå ei faktura. Kyndig skrevet, som bære sjukehusan kan, med fult navn og adresse tell oss begge, og med et krev på 320,- for BEHANDLING ved nevnte avdeling. Jotakk, DÅRLIG behandling, men ikkje nokka medisinsk behandling, tenkte æi, mens æi myste ut vinduan etter ho som hadde blitt invitert inn av meg, behandla som dritt, førr så å få et faktura presentert... åh, gubbevaremegvæll korr æi grua tell å fortælle ho detta.

Som dokker skjønne, så leve æi fortsatt. Men det e nok mer basert på Norges Lover enn på logikk, førr da æi overleverte fakturaen tell lillesøstra mi kunne nok blikk ha drept både liten og stor.
Det e helt ubegripelig at vi ikkje gikk inn igjen for å legge igjen en klage om ikkje ainna. At æi skulle betale e no så som så - det e derfor vi har gratis helsevesen i Norge, men at selskapet mitt, som tross alt ble invitert inn på et møterom uten å ane ka ho gikk tell skulle betale, det står førr meg som ubegripelig. At det i tillegg e mulig å bli behandla så nedlatanes og utidig førr at man e frisk, e åsså ubegripelig. Og når vi no e inne på det - kofførr kunne ikkje denna samtalen vært gjort på telefon?? Korr mye artigare æi kunne hatt det med den Surmegga i morfintåka i Desember...
Mens æi gjennomgikk all verdens samvittighetskvaler, og mottok et snev av vrede fra min medpassasjer, lirka æi meg ut av Gimleveien og ned på Storsenteret. I løpet av noen få sekunder hadde humoren tatt overhand på høyresia av bilen, og latteren spruta over hele tverrforbindelsen. Æi nådde toppen av øya, og latterkrampa sendte meg rett til første nødstopp. 
-Hæhæhæhæhæhæhæ! hylte Likjepyet, mens vi gjennomgikk dagens møte. Vi kartla nøye fullstendig friske personer, og  gjennomgikk et vell av hysteriske følelser mens vi billedlig tegna ei tegning av livmora hennes som lå igjen ett ainna sted.
Vel inne på parkeringa på Jekta flirte vi fortsatt. 
Opp rulletrappa flirte vi fortsatt.
I rulletrappa la æi i forbifarta merke tell ei dame i motsatt kjørefelt. Svimlanes lik ho vi nettopp hadde hatt en seanse med. Ho rulla auan bakover i hauet, i tydelig misnøye med at vi kunne være så uforskamma å ha det så artig. La førr Guds skyld ikkje søstra mi se ho, rakk æi å registrere at æi tenkte, før Likjepyet satt sammenkrøpet i rulletrappa å brølte av latter... - Det e nok en kollega!!!! hylflirte ho. Veldig diskret...

På tur hjem den ettermiddagen hadde vi det fortsatt morro med de to sure damen vi hadde blitt utsatt førr. Æi e fortsatt svært takknemlig førr at æi ikkje bor i byen lenger, førr byen hadde ikkje tålt ei sånn som meg i lengden. Æi hadde heller ikkje tålt byen når æi no tenke meg om.
På bensinstasjonen på Andslimoen bestemte vi oss førr en burger, sultn som vi var blitt av hele opplegget. Vi åt inne. Masse fries og dressing, fett og palmeoljerikt. Mett og god gikk vi tilbake til bilen, og idet æi passerte bensinpumpa registrerte æi at blinklyset på førersia hang ut av karosseriet som auan på en overkjørt frosk. Ka faaan? tenkte æi, men høgt sa æi - Se! Se på blinklyset mitt! 
-Hæhæhæhæhæhæhæ!! hylte søstra mi, mens ho hang seg fast i den første og beste bensinslangen ho fant. Veldig diskret...

Bilen e dog ei ainna historie... 

Én kommentar

Heid-Sissel Flakstad

03.05.2015 kl.20:17

Arti lesing! :D Du e flenk Linda.

Skriv en ny kommentar

hits